VGs opplysninger om saksgangen i Regjeringens behandling av spørsmålet om å tillate hijab som del av politiuniformen kaster nytt lys over den klønete håndtering av saken. Men de reiser også nye spørsmål. Og fremfor alt fikk opposisjonen ny ammunisjon til å fiske i et farvann Regjeringen allerede hadde rørt til mer enn nok til å komme dårlig ut.

Avisen fortalte at justisminister Knut Storberget i et regjeringsnotat i slutten av januar hadde foreslått at det gis «anledning til bruk av religiøst hodeplagg sammen med politiuniformen». Men VG viste også at Storberget ikke fikk full oppslutning for dette i Regjeringen. Uten å sitere fra regjeringsprotokollen avisen bruker som kilde, skriver VG at Regjeringen besluttet å ta ut formuleringen som spesifikt utpeker religiøse hodeplagg. Likevel konkluderer VG over hele førstesiden med at statsminister Jens Stoltenberg hadde sagt ja til hijab.

Diskutabelt.

Konklusjonen er diskutabel. Når VG inne i avisen skriver at både Stoltenberg og Storberget formelt konkluderte med å si ja til hijab, er det direkte feil. Avisen dokumenterer selv at Storberget i første omgang hadde sagt ja til religiøse hodeplagg, men at motforestillingene var så store i Regjeringen at det bare ble vedtatt å arbeide videre med politiets uniformsreglement. I dette arbeidet skulle også andre departementer involveres. Ordet hijab er ikke nevnt i noen av dokumentene VG viser til.

Likevel er offentligheten ført bak lyset. Justisdepartementets pressemelding om at det var besluttet å tillate religiøse hodeplagg i politiet, ble sendt ut etter at Storbergets forslag var utvannet på regjeringskonferansen. Seks dager etter pressemeldingen gikk Storberget kanossagang i ulike TV-kanaler for å fortelle at saken skal utredes videre. Så gikk det åtte nye dager før statsministeren i Stortinget ga inntrykk av at utredningen skulle være lang og grundig. To dager etter dette igjen avbrøt justisministeren vinterferien og stanset hele saken – med statsministerens velsignelse.

Formaliteter og realiteter.

Det kan alltid diskuteres hvor viktig forskjellen mellom formaliteter og realiteter er i slike saker. Men måten regjeringsapparatet har håndtert denne saken på, er så uryddig at de rødgrønne ikke må bli forundret over at opposisjonen snakker om dekkoperasjoner og det som verre er.

Det er ikke noe nytt at en regjering bruker formaliteter til å forsvare seg når kritikeres tolkning av realitetene blir for ubehagelige. Men i hijabsaken var utgangspunktet at en kvinne som vurderte å søke politiutdanning, ba Politidirektoratet klargjøre om hijab kunne brukes til politiuniformen. Det er dermed ingen tvil om at hodeplagget sto sentralt i den politiske behandling av saken.

Politisk umulig.

Justisminister Knut Storbergets hensikt med å stille seg positiv til hijab i politiet var å gjøre det lettere å rekruttere flere polititjenestemenn med innvandrerbakgrunn. Denne hensikten er det bred oppslutning om. Men ikke om virkemiddelet. Der viste det seg at motstanden også i regjeringspartienes egne rekker var så stor at det ble politisk umulig å stå på Storbergets opprinnelige standpunkt.

Justisministeren begikk en tabbe da han feilvurderte hijabsakens politiske sprengkraft. Enda alvorligere er likevel Regjeringens gjentatte forsøk på tilsløre ansvarsforholdene i saken, i håp om å unngå å blottstille sin hjelpeløshet i håndteringen av saker som har med religion og det flerkulturelle Norge å gjøre. Hijabsakens kjerne er at frykten for velgerreaksjoner, og spesielt Frps muligheter for gevinst, er så stor at Regjeringen ikke våget å følge det standpunktet justisministeren hadde lagt opp til.

Stoltenberg.

I går haglet beskyldninger om hvem i regjeringsapparatet som hadde dolket hvem i ryggen. Mens det tidligere er reist spørsmål om justisministeren var sviktet av egne politiske medarbeidere, var opposisjonens påstand i går at Storberget var blitt dolket i ryggen av statsministeren.

Stoltenberg burde ha forstått at det var politiske dumt å skyve skyld over på Storberget ved å si i Stortinget at heller ikke justisministre er ufeilbarlige. Men når opposisjonen nå kaster seg over Stoltenberg, og nærmest frikjenner Storberget, blir det for lett å gjennomskue.

Hensikten er åpenbart å svekke hele Regjeringens troverdighet mest mulig ved å gjøre statsministeren til den største syndebukken. Samtidig håper opposisjonen å høste velvilje hos velgerne ved plutselig å fremstille den sykemeldte Storberget, som tidligere ble karakterisert som både hjelpeløs og vingleminister, som et uskyldig offer.

Det smaker ikke godt. Men det gjør heller ikke Regjeringens halvkvedede viser som etterlater nye spørsmål om hvordan den symboltunge hijabsaken ble snubletråden som ødela mye av den gevinsten Regjeringen hadde innkassert på håndteringen av finanskrisen.