ARBEIDS- OG INKLUDERINGSMINISTER Dag Terje Andersen har høstet sin del av regjeringsstormen i de siste dagenes innvandringsdebatt. Men det er neppe den delen av hans statsrådsjobb flest velgere vil legge størst vekt på når regnskapets dag kommer den 14. september.

Andersen har også ansvaret for etaten som betyr mest for de menneskene som har størst behov for å ha samfunnet på sin side. Derfor er det langt viktigere for ham og Regjeringen om de er i stand til å styrke Arbeids- og velferdsetaten (Nav), enn at de tok til vettet og lot 300 MUF-ere bli i Norge. Nav har kontakt med 2,8 millioner mennesker hvert år.

Fra problemer til krise.

710 millioner og flere forslag til nye saksbehandlingsrutiner for å forbedre Nav, fortjener betegnelsen krafttak. Men så er da også situasjonen ekstraordinær. En etat som helt fra starten av har slitt med store omstillingsproblemer, havnet i en alvorlig krise da arbeidsledigheten steg rekordartet som følge av den internasjonale økonomiske krisen.

Ingen regjering, og slett ikke en rødgrønn, kan leve med at fellesskapet svikter når arbeidsledige og andre som er avhengige av å få den hjelp de har krav på, melder seg på et offentlig kontor. Da står hele velferdssamfunnets troverdighet på spill. Det tåler ikke en statsråd fra et parti med slagordet «alle skal med» seks måneder før et valg.

Men det er hverken Andersen eller Nav som avgjør om de penger og planer som nå er lovet, virker etter hensikten. Det er det brukerne/velgerne som gjør, og deres dom blir ikke avsagt på grunnlag av store beløp og gode hensikter i et stortingsdokument. Slik sett har den «nasjonale velferdsplanen» Andersen la frem i går mye til felles med transportplanen hans regjeringskollega Liv Signe Navarsete presenterte for en uke siden.

Det er først når Nav har fulgt opp Regjeringens forslag det kan sies noe meningsfylt om de rødgrønne har lykkes med å vitalisere en etat som i dag ikke klarer å hjelpe alle som er avhengig av den i hverdagen sin.

Kompetanse.

Navs utfordring er ikke bare å gi brukerne bedre service. Etaten må også unngå alle feil som har skapt sterk tvil om den virkelig er i stand til å forvalte på forsvarlig vis den tredjedelen av statsbudsjettet den disponerer. Da handler det ikke bare om mer penger. Nøkkelordet er kompetanse i alle ledd.

Sammenslutningen av statlige arbeids- og trygdeetater og kommunale sosialkontorer var et grep politikerne tok for å gjøre livet lettere for brukerne. De skulle ikke lenger være kasteballer mellom etatene. Men det var på papiret.

For at dette skal fungere godt i praksis, trengs det omfattende omskolering av de ansatte i Nav. Kompetansebygging tar tid, og mens de ansatte omskoleres, har finanskrisen skapt akutt behov for raskere saksbehandling. I en organisasjon preget av indre usikkerhet og ytre press blir det krise av mindre.

To herrer.

Bedre blir det ikke av at Nav ikke er sin egen herre, men må tjene to herrer med ulike kulturer og til dels ulike interesser. Statsråd Andersen er ikke Nav-direktør Tor Saglies eneste oppdragsgiver. Saglie må også ta hensyn til kommunesektorens ønskemål, og hans medarbeidere i de enkelte kommunene må lytte til ordførere og kommunestyrer i tillegg til de styringsimpulser som kommer fra regjering og storting. Hvor komplisert problemet er, illustreres av at det fortsatt er mange Nav-kontorer med delt ledelse, én statlig og én kommunal.

Tilsynelatende burde løsningen være å gjøre Nav helstatlig, slik Fremskrittspartiet foreslo sin tid. Men en slik modell ville rive opp den brede enigheten mellom de andre partiene, som lå til grunn for at etaten så dagens lys. Og hvis det er noe hverken Nav eller brukerne er tjent med akkurat nå, er det en ny opprivende strid om etatens eksistens og struktur.

Dømt til å lykkes.

Nav-reformen med alle sine svakheter og fallgruber er derfor dømt til å lykkes, men den må lykkes bedre enn i dag.

En helt avgjørende forutsetning for et vellykket resultat over tid, er at det skapes en korpsånd der alle ansatte føler seg likeverdige, enten de tilhører den statlige eller kommunale siden av Nav-systemet. Ulike lønns- og arbeidsforhold, slik det er ved altfor mange Nav-kontorer i dag, er ganske enkelt uakseptabelt. Og siden det er helt urealistisk å redusere lønn eller svekke andre rettigheter for noen ansatte, må de bestes betingelser gjelde for alle. I praksis betyr det som oftest at de som kommer fra den kommunale siden, må løftes opp på samme nivå som de som kommer fra statsetatene. Det kommer til å bli dyrt.

Politikernes ansvar.

Regjerings- og stortingspolitikere undervurderte disse problemene da Nav ble vedtatt opprettet i 2005. Det er deres felles ansvar. Kristelig Folkepartis leder, Dagfinn Høybråten, var ansvarlig statsråd den gang. Han hadde nettopp vært trygdedirektør, og satt dermed på mer kunnskap om utfordringene i velferdspolitikken enn kanskje noen annen av sine kolleger i regjering og storting.

Som opposisjonspolitiker kan Høybråten ikke løpe fra denne fortiden. Dette er en nyttig påminnelse, ikke først og fremst på grunn av personen Høybråten, men fordi den tydeliggjør at en opposisjon i så kompliserte saker bør spørre hva den selv ville ha gjort før den hamrer for sterkt løs på en regjering.

Nav-reformen egner seg dårlig for politisk syndebukkjakt. Den krever samarbeid på tvers av mulige regjeringskonstellasjoner. Likevel faller det alltid størst ansvar på den til enhver tid sittende regjering. Derfor er det de rødgrønne som får størst fallhøyde hvis de tiltak den nå er kommet med, ikke gjør Nav i stand til å gjøre jobben sin som velferdssamfunnets forvalter. I en slik sammenheng er et halvt år svært kort tid.