STATSMINISTER Jens Stoltenberg har aldri vært inne på tanken å bruke statens eierandel på 67 prosent til å pålegge Statoil å stanse den særdeles klimafiendtlige utvinningen av olje fra tjæresand i Alberta i det vestlige Canada. Han sier rett ut at det ikke er hans jobb å styre Statoil.

Jurister med ekspertise i selskapsrett hevder at allmennaksjelovens bestemmelser ikke er til hinder for at staten kunne ha stemt for forslaget om å trekke Statoil ut av prosjektet på onsdagens generalforsamling. Men en slik overstyring ville ha vært i strid med Stoltenbergs grunnleggende syn på hvilken rolle en regjering bør spille overfor et statsdominert børsnotert selskap.

Det ville da også vært oppsiktsvekkende om Statoils styre og ledelse var blitt pålagt å endre sin strategi som følge av et benkeforslag på en generalforsamling. Dersom Regjeringen hadde stemt for et slikt forslag, ville det ha vært et brudd på en godt innarbeidet praksis med å avstå fra å bruke eiermakten til å styre et selskaps enkeltprosjekter.

Politisk valg

Likevel er Regjeringens nei til forslaget fra Verdens Villmarksfond og Greenpeace et resultat av et politisk valg og ikke en juridisk nødvendighet. Og det politiske valget er på ingen måte kostnadsfritt.

For en regjering som ønsker å stå i fremste rekke i kampen for et bedre klima, er det fra et klimapolitisk perspektiv umulig å forsvare at et selskap den har full kontroll over, engasjerer seg i en så forurensende og miljøødeleggende energiutvinning som fremstilling av olje fra tjæresand. I den sammenheng er det bare til liten hjelp at Statoil planlegger en utvinningsmåte som er noe mer miljøvennlig enn de metoder som tidligere er brukt. Fortsatt er det en risiko for at utslippet av CO{-2} fra Statoils virksomhet i Canada blir opp til ti ganger høyere pr. fat olje enn det som slippes ut som følge av virksomheten på norsk sokkel.

Klimatroverdighet

Konfrontert med disse dystre fakta sier Stoltenberg at Regjeringen heller vil kjempe klimakampen på andre fronter, og at de kanadiske myndighetene må ta ansvaret for de utslipp som kommer fra anleggene i Alberta. Han sier også at han har tillit til at Statoils styre gjør de riktige etiske og forretningsmessige vurderinger. Hvis han inkluderer hensynet til negative virkninger for klimaet i begrepet etiske vurderinger, bør han bli betenkt når styreleder Svein Rennemo uttaler at Statoil som energiselskap går inn i oljesand ut fra en strategi om et økende energibehov.

At verdens energibehov vil øke, kan ikke bestrides. Men det står ikke skrevet i sand at dette behovet bare skal fylles med fossilt brensel. Regjeringens klimatroverdighet ville ha vært bedre ivaretatt dersom den hadde hevet seg litt mer over behovet for å ha Statoil som økonomisk melkeku, og i stedet brukt sitt dominerende eierskap i selskapet til å gi forpliktende retningslinjer om mer forsknings- og utviklingskapasitet på fornybare energiressurser, og til å sette tydeligere grenser for prosjekter som er en ekstraordinær trussel mot både det globale klima og det lokale miljø.

Statoils makt

For Stoltenberg har et klart poeng når han reserverer seg mot at generalforsamlingen skal stanse et prosjekt som styre og ledelse forlengst har gitt klarsignal til. Det ville være en mistillit til styret. Hadde forslaget, som fikk 1,7 prosent oppslutning på onsdagens generalforsamling, blitt vedtatt, måtte styret ha gått av.

En eier bør helst øve innflytelse i forkant, ved å sette rammer for virksomheten. Så blir det opp til styre og ledelse å bruke sin kompetanse til å drive virksomheten innenfor disse rammene.

Men Statoil har i flere tiår hatt så mye makt over utformingen av norsk oljepolitikk at det ofte har virket som selskapet har satt rammene og politikerne kommet diltende etter. I en slik situasjon kan vanlige kjøreregler for forholdet mellom eier, styre og ledelse føre til at eieren blir maktesløs. Eller for å følge opp de siste ukenes nyskapning i det norske språk: Regjeringen er blitt sittende sandfast.

Eierorganisering

Statoils makt skyldes ikke minst de nære bånd som har eksistert, og fortsatt eksisterer, mellom selskapet og politisk ledelse og embetsverk i Olje- og energidepartementet. Det kunne ha blitt en endring, men ble bare et kort blaff, da daværende senterpartileder Åslaug Haga som nybakt olje- og energiminister kom med en programerklæring om å gjøre departementet til et klima- og miljødepartement.

Etter generalforsamlingen har Framtiden i våre hender minnet om at Statoil er det eneste selskapet der statens eierinteresser ikke forvaltes av Næringsdepartementet. Det er vanskelig å se noen prinsipiell begrunnelse for at det fortsatt skal være slik. Da er det lettere å være enig med Framtiden i våre hender i at dagens måte å organisere eierskapet på, er som å la bukken passe havresekken.