Når makten lokker

RESULTATET av høstens lokalvalg viser at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti for tiden er sterke nok til å vinne stortingsvalget i 2013. I alle fire partiene er det en voksende følelse av at den beste muligheten for å få dette overtaket til å vare, er at de blir enige om å sørge for regjeringsskifte dersom de får mulighet til det om to år.

Åtte år i opposisjon for tre av partiene og et helt liv samme sted for det fjerde utløser i seg selv en sterk lengsel etter makt. Det er i et slikt lys vi må se to begivenheter som har fått regjeringsoptimismen til å blomstre på borgerlig side – kanskje mer enn det ennå er dekning for.

Respektert

For to uker siden nedkjempet Frp-leder Siv Jensen motstanden i egen gruppe mot å gjøre Ketil Solvik-Olsen fra Rogaland til partiets finanspolitiske talsmann. Solvik-Olsen er uten tvil den mest respekterte Frp-politiker i de tre andre opposisjonspartiene. Å gjøre ham til hovedansvarlig for et felt der de har vært skeptiske til å samarbeide med Frp, var derfor et tydelig tegn på at Frp-ledelsen på tross av et ydmykende valgnederlag og etterfølgende murring i egne rekker fortsatt ønsker å gjøre partiet regjeringsmodent i 2013. I et intervju med Klassekampen i går bekreftet Solvik-Olsen selv dette ved å gjøre det til sin programerklæring å «gjøre Frp mer spiselige for våre allierte».

I helgen vedtok landsmøtet i Unge Venstre en uttalelse der de unge liberalerne åpner for at Venstre kan sitte i regjering med Frp. På bakgrunn av Venstres tidligere bastante avvisning av et slikt samarbeid, er det ikke overraskende at denne del av uttalelsen fikk mest oppmerksomhet. Også innad i Venstre er det lett å finne folk som mener at tidligere partileder Lars Sponheims klare profilering av nei til Frp som regjeringspartner bidro sterkt til partiets katastrofevalg i 2009.

Miljø og asyl

Nøyere lesning av Unge Venstres landsmøteuttalelse viser imidlertid at også de utålmodige liberale ungdommene innser at det fortsatt er mange skjær i sjøen før en regjering der både Venstre og Frp er med, ser dagens lys. Det heter for eksempel at en regjering Venstre deltar i, må føre «en langt mer miljøvennlig politikk enn den sittende regjering» og en «human asylpolitikk i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, samt en integreringspolitikk fri for populisme og fremmedfrykt».

Det blir ikke enkelt å få til dette sammen med et Frp som står i fremste rekke for å få til oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen, og som har lovet å gjøre en sterkere profilering av partiets innvandringspolitikk til et hovedelement i kampen for å få tilbake frafalne velgere.

Styrke

Den viktigste årsaken til at Frp likevel er i ferd med å bli noe mer stuerent sett med de andre partienes øyne, er likevel ikke det politiske innholdet, men at partiet er blitt så mye mindre. Høyres årelange mareritt om hva som ville skje dersom Høyre og Frp tilsammen skulle få stortingsflertall og Frp bli størst av de to, er historie. Nå er Høyre i stedet i en posisjon der partiet har makt til å stille de politiske betingelsene for at partiets uttalte mål om en regjering av alle fire partiene skal bli til virkelighet.

At KrF og Venstre i sine mest optimistiske stunder kan drømme om å bli like store tilsammen som Frp alene, har også betydelig virkning på det politiske klimaet opposisjonspartiene imellom. Det samme er tilfellet når Frp, for å bruke Siv Jensens ord fra trontaledebatten, finner det unaturlig å støtte en regjering der partiet ikke er med. Tidligere har det vært umulig.

Men aller viktigst er det nok for de tre partiene fra regjeringen Bondevik at jo mindre Frp blir, desto færre politiske innrømmelser trenger det å få. Og da kan fordelene med å ha Frp i regjering raskt bli større enn gevinsten ved å holde dem utenfor.

Diskusjon i KrF

Under Trine Skei Grandes ledelse er det blitt stadig klarere at Venstre definerer seg selv som et borgerlig sentrumsparti. Samarbeid med Arbeiderpartiet er ikke aktuelt, slik man av og til kunne få inntrykk av da Lars Sponheim dro på hyttetur med statsminister Jens Stoltenberg.

KrF er ikke kommet så langt i avklaringen. Partileder Knut Arild Hareide bevarer inntil videre handlefriheten med å betone at KrF som sentrumsparti må være villig til å samarbeide med både Ap og Høyre. Men samtidig snakker han varmt om samarbeid i sentrum. Og da er det tvilsomt om KrF og Venstre skiller lag i regjeringsspørsmålet når KrF om et års tid skal legge sin strategi for 2013.

Både Unge Venstre og Solvik-Olsen har gitt sine små bidrag til et bedre klima mellom opposisjonspartiene, men fortsatt er det flere spørsmål enn svar både når det gjelder innhold og slagkraft i det regjeringsalternativet de rødgrønne vil stå overfor i 2013.