DE SJANGLER gjennom byen i rådyre nasjonaldrakter. Festtalene er over, nå er det gatefyll og søppel. Russen er totalt utmattet. Filmen Reprise av Joachim Trier tegner et drepende bilde av 17. mai, der feiringen fremstår som den rene dekadanse: Bak de fine ordene om grunnloven, friheten og barna, skjuler det seg et folk av oppkomlinger i nostalgiske klær. Hvis 17. mai er en norsk verdi, bruker vi den blant annet til å gå i oppløsning.
Et speil.
Men kanskje nettopp fordi den er tvetydig, kan 17. mai-feiringen også brukes som et speil for det siste årets intense verdidebatter, der «norske verdier» har vært brennpunkt for så vel religiøse hodeplagg som demografiske bekymringer. For hvis én ting er sikkert, så er det at norske verdier ikke er entydige, rene og klare. Kanskje er de ikke engang våre egne. Er eksempelvis toleranse, likestilling og demokrati norske verdier? Eller finner vi de spesifikt norske verdiene i et potpurri av bistandsbudsjetter, polekspedisjoner, søtladen ost, naturbegeistring, fredsavtaler, reindrift og motstandsbevegelse?
Skala.
«Det er ingen «norske verdier», bortsett fra variasjoner over allmenne grunnverdier som kommer fra antikken, kristendommen og europeisk utvikling generelt», hevdet professor Janne Haaland Matlary, da Aftenposten mandag inviterte til debatt om emnet. Hallgrim Berg i Norsk kulturråd kunne på sin side trekke frem munnharpen og hardingfela som eksempler på norske oppfinnelser som «skaper global merverdi». Ja, ifølge Berg finnes det en imponerende liste av fenomener, verdier eller identitetsmerker som er grunnlagt og/eller utviklet i Norge.
Antagelig vil de fleste av oss helst slippe å rangere verdiene på en norskhetsskala – nå som vi endelig begynner å bli et moderne flerkulturelt samfunn. Vi bør heller bygge ned de nasjonale mytene om hvem vi egentlig er, foreslår sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen.
Spørsmålet er om vi slipper unna. Kanskje er det nettopp det flerkulturelle samfunnet som tvinger frem debatter om verdier, gjenstander og tilstander vi kunne ta for gitt i det temmelig homogene Etterkrigs-Norge? Det var da muslimene kom til Danmark, at danskene virkelig ble kristne, hevder litteraturforskeren Hans Hauge i boken Den danske kirke nationalt betraktet. En særdeles multikulturell nasjon som Australia har viet hele nasjonaldagen til identitetsspørsmål. Hvert år, 26. januar, spør man hva det egentlig innebærer å være australsk («What does it mean to be an Australian?»). Alt fra offisielle taler og rituelle avisartikler til quiz og barneleker skal forsøksvis bringe klarhet i de australske verdiene.
Angst.
Verdidebattene er fulle av uro, nysgjerrighet, fremtidsangst og fremtidsoptimisme. Slik er det også hver gang de rigide reglene for 17. mai-feiringen blir utfordret. Men resultatet er at nasjonaldagen virker stadig mindre monoton. Den norske nasjonalismen får en mer positiv valør når innvandrere ønsker å knytte an til feiringen.
Andre norske symboler og ritualer står overfor en lignende utvikling: De vil bli redefinert i en dragkamp mellom grupper, interesser, majoritet og minoriteter. Kanskje vil de mest nyskapende bidragene komme fra folk med et utenfrablikk på det norske; fra dem Nina Witoszek kaller «vi andre». Hun praktiserer selv denne omvendte sosiologien i den ferske boken Verdens beste land. Menneskene er myteskapende vesener, sier hun; «de simpelthen må fortelle historier som kodifiserer og forklarer sine handlinger og erfaringer». Men siden nordmenn er blitt så forlegne, er det i dag etniske minoriteter som er de mest fremtredende bærere av mytene om «det norske sinnelaget», mener Witoszek. Det er «vi andre» som nå skaper mytene om det norske.
Nostalgi.
Hvordan vil de norske verdiene se ut om femti eller tusen år? Kanskje blir det «vi andre» som trekker i bunad på nasjonaldagen – i et akutt anfall av nostalgiske følelser for det som en gang var norske verdier.
Kommentarer