RYKTET om studentenes latskap må være noe overdrevet, for i går morges kl. 8.15 var det største auditoriet fylt til randen da Samfunnsvitenskapelig fakultet på Blindern inviterte til frokostseminar om programserien Hjernevask.
Professor Bernt Hagtvet hadde satt sammen et bredt panel av sosiologer, psykologer og biologer. De var skjønt enige om at serien har skapt en viktig debatt – om enn på sleivete premisser. Så var det heller ikke metodene i Hjernevask som skulle diskuteres, snarere den påståtte kløften mellom samfunnsfag og biologi.
Er det sant at den finnes? Hvordan kom vi i så fall dit?
Sosiologen Gudmund Hernes gikk rett til langskallene og kortskallene, som ble flittig studert på slutten av 1800-tallet. Nettopp slike suspekte teorier om forskjeller i den menneskelige psyke har brakt biologien i vanry. Ikke sjelden har biologiske «funn» skapt grunnlag for den mest nedverdigende behandlingen av mennesker, det være seg i form av rasehygiene eller kjønnsdiskriminering.
Taushet Moderne biologi har i hovedsak frigjort seg fra en slik spekulativ praksis. Men så sent som på 1980-tallet ble de såkalte sosiobiologene anklaget for å bekrefte tvilsomme stereotypier knyttet til kjønn og klasse. Her finnes det enkelte paralleller til dagens debatt, men de mest oppsiktsvekkende uttalelsene i Hjernevask er slett ikke eksplisitt kritikk av biologifaget. Snarere er det en merkelig taushet eller desinteresse som kommer til uttrykk hos enkelte forskere. En slags anelsesløs hoderysting i møte med den overivrige programlederens presentasjon av biologiske forklaringsmodeller.
Tabuisert
Vi må lenger tilbake enn 1980-tallet for å forstå slike reaksjoner. Jeg tror vi må til positivismestriden på 1950- og 60-tallet. For dette var den perioden da de norske samfunnsfagene virkelig løsrev seg fra naturvitenskapens tradisjonsrike overherredømme. Reaksjonen kom fra filosofer og sosiologer som Hans Skjervheim og Dag Østerberg. De kritiserte bruken av naturvitenskapelige metoder innenfor sine fag, ikke minst representert ved professor Arne Næss (1912-2009), som tidlig i sin karrière praktiserte en stram form for empirisme, såkalt nypositivisme, der særdeles rigide språkanalyser og spørreskjema skulle utelukke spekulasjon og føleri. Slike påstått objektive metoder passer dårlig for studiet av mennesker og samfunn, argumenterte Skjervheim. Med positivismestriden snudde fokuset fra fakta, data og kjølige forklaringer til forståelse, tolkning og samfunnsutvikling. Samfunnsfagene utviklet en vilje til å erkjenne at forskningen styres av interesser og holdninger, også innenfor tilsynelatende nøytrale fag. I mange miljøer fikk det overraskende perspektivet større verdi enn det empiriske grunnlagsarbeidet. Naturvitenskapen ble uvedkommende og kanskje tabuisert. Hjernevask har avdekket de mer outrerte variantene av en slik posisjon, riktignok ved hjelp av tendensiøs redigering.
For vitenskapen er det samlet sett en styrke at de ulike grenene dyrker et bredt spekter av både metoder og holdninger. Det er slett ikke noe mål å «samordne» naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora.
Men den uinformerte desinteressen for tilgrensende fag er det neppe rom for i lengden.
Kommentarer