KVINNELIGE forfattere neglisjeres, ifølge Brit Bildøen. Det er takknemlig å rette en slik kritikk mot veletablerte mannlige anmeldere og journalister. Den kunne like gjerne vært rettet mot kvinnelige kritikere, eksempelvis meg. Da Aftenpostens anmeldere før jul skulle velge tre favoritter fra bokåret, valgte jeg tre bøker av mannlige forfattere – Henri Michaux, Geir Gulliksen og Giorgio Agamben. Da jeg i fjor lagde en internasjonal presentasjon av moderne norsk litteratur på oppdrag fra NORLA (Norwegian Literature Abroad), forsøkte jeg helt bevisst å ha en høy kvinnerepresentasjon. Men jeg endte opp med å omtale dobbelt så mange menn som kvinner.
Priser.
Jeg er ikke alene. Dersom vi ser på fjorårets nominasjoner til de viktigste prisene, har til dels unge kvinner bidratt til at 2008 nå fremstår som et skikkelig herreår, med Gunnhild Øyehaug som markant unntak. Som medlem i den norske nominasjonskomiteen i Nordisk Råd har Trude Marstein innstilt Øyvind Rimbereid og Per Petterson til litteraturprisen, der vinneren kåres 3. april.
Alle fjorårets fire Bragepriser gikk til menn, til tross for sammensatte juryer. Kritikerlaget, som har en høy andel kvinnelige medlemmer, deler ut fire Kritikerpriser i dag. 11 menn og 3 kvinner er nominert.
Kvalitet.
Gir slike tall et skjevt og urettferdig bilde av samtidslitteraturen? Ligger hele kritikerstanden, inkludert kvinnene, under for et maskulint begrep om «storhet» i litteraturen, slik doktorand Inger Østenstad nylig har hevdet er tilfelle for vårt forhold til Dag Solstad?
Jeg tviler på det. I likhet med meg er det mange kritikere som aktivt søker å fremheve kvinner, riktignok uten å arbeide ut fra et kvoteringsperspektiv. Både kritikere og andre lesere har kastet seg over talenter som Hanne Ørstavik og Trude Marstein. Men i norsk samtidslitteratur er det akkurat nå – eller fremdeles – mannlige forfattere som oftest markerer seg med bøker av høy kvalitet. Det kan man beklage, men det skyldes neppe enkeltstående kritikeres ønske om å holde kvinner nede eller ute.
Kommentarer