AYAAN HIRSI ALI er i ferd med å få et stort publikum i Norge. Det samlede opplaget av "Krev din rett!" er nå på 6250, et sjeldent tall for en debattbok. Samtidig øker salgstallene for Alis canadiske åndsfrende, Irshad Manji. "Hva er galt med islam?" utkom på norsk i fjor. Den er foreløpig utgitt i 20 land.Begge bøkene er dårlige, men viktige. "Krev din rett!" er en tilsynelatende uredigert samling av taler, avisartikler og essays. "Hva er galt med islam?" er en pratsom og springende fortelling om islams problemer.Samtidig har bøkene en aura av sann og risikabel radikalisme, en stemning som næres av forfatternes egne skjebner: Både Ayaan Hirsi Ali og Irshad Manji blir hetset, fordømt og drapstruet; Ali først og fremst for sitt samarbeid med filmregissøren Theo van Gogh, som i 2004 ble drept på åpen gate i Amsterdam, Manji for sin homoseksualitet.

Uriaspost.

De har frivillig inntatt uriasposter i dagens islamdebatt, og begge mener at den mest effektive kritikken av islam kommer innenfra: Fra mennesker som selv kjenner fellesskapets regler, og vet hva det betyr å bryte dem. Derfor setter de sin lit til Vestens 15 millioner muslimer. På sikt vil Vestens muslimer innse hvor tvetydig og motsetningsfylt Koranen i virkeligheten er, hevder Irshad Manji. På sikt vil de modernisere og reformere islam.Foreløpig har Ali og Manji flest tilhengere blant sekulære og kristne, i likhet med Shabana Rehman. Muslimske kvinner og menn har vært raske til å forvise meg fra fellesskapet, skriver Ali, som i dag lever i den paradoksale situasjonen at ikke-muslimer må beskytte henne mot trosfeller.Likevel er det mye som tyder på at de muslimske rebellene har en sterk påvirkningskraft. Ikke fordi vestlige muslimer slutter seg til deres synspunkter, og legger ut på et tilsvarende radikalt spor. Men fordi Ali, Manji og Rehman får mange andre til å innta hva vi kan kalle for mellomposisjoner.

Frigjøring.

Behovet for å ta avstand fra Shabana Rehman har eksempelvis gitt unge norske kvinner med innvandrerbakgrunn en god anledning til å formulere sin egen posisjon. I boken "Sand i maskineriet" (2002) intervjuer sosiologen Jon Rogstad en rekke kvinner fra minoritetsmiljøer. De fleste av disse er negative til Rehman, men nettopp når de skal forklare hvorfor, argumenterer de nyansert og godt for ulike mellomposisjoner: Ja, vi vil være selvstendige, men ikke på den måten Shabana Rehman foreskriver.Aftenposten har den siste uken dokumentert at unge kvinner med minoritetsbakgrunn både er mer aktive i arbeidslivet enn jevnaldrende menn med samme bakgrunn, og at de i større grad stemmer ved valg. Den samme tendensen ser vi i flere europeiske land. Ja, kanskje kan kvinner med minoritetsbakgrunn bli den første europeiske grupperingen som både er høyere utdannet og tjener mer enn menn med samme bakgrunn. I så fall er "Den tredje feministiske bølgen", som Ayaan Hirsi Ali snakker om, langt mer effektiv enn vel noen har våget å drømme om.