En liten historie om et dikt: På forsommeren debuterte Johann Grip med diktsamlingen "Enkle dikt". I denne boken finnes det en lang og smal tekst med tittelen "Hentet". Den handler om en far som henter sønnen sin i barnehagen.Diktet var så fint at jeg i anmeldelsen av boken siterte det i sin helhet. Samme dag mottok avisen flere e-poster om dette diktet. Etter hvert kom det rapporter om at diktet var kopiert opp og distribuert på ulike arbeidsplasser. I løpet av et par uker var "Hentet" i omløp, og nå i høst dukket det opp i Aftenposten-spalten "Del et dikt", som sjelden bringer helt ferske tekster. Snart vil det være å finne i antologier og skolebøker.Merkelig nok er dette en ganske unik historie, sett i forhold til den store prosentandelen av befolkningen som interesserer seg for poesi. I løpet av 1990-tallet ble det publisert svært få debutantdikt som fikk nedslag i et bredt publikum, og som er blitt videreformidlet i mange kanaler. Dette til tross for at flere enn 70 poeter debuterte med sammenlagt minst 3500 dikt. Hvorfor ble det slik?

Høflige forskjeller?

Kanskje i en erkjennelse av at svært få lesere sitter inne med god oversikt over feltet, har nittitallets viktigste unge poet, Steinar Opstad, selv gått i gang med analyse- og formidlingsarbeidet.I antologien "Men sannheten kom som et dikt. 13 poesier" (Kolon forlag/Lyrikklubben) gir Opstad en essayistsk presentasjon av tre veteraner/"portaler" Eldrid Lunden, Stein Mehren og Jan Erik Vold, og 10 norske nittitallsdebutanter: Tone Hødnebø, Kjartan Hatløy, Espen Stueland, Torunn Borge, Markus Midré, Nils Chr. Moe-Repstad, Pedro Carmona-Alvarez, Per Ivar Martinsen, Silje Vethal og Steinar Opstad.Valget av debutantene sammenfaller til en viss grad med utvalget i antologien "Tyven fra Brügge. Norsk nittitalls-lyrikk", som utkom i 1998, redigert av Øyvind Berg. Dessverre manglet denne antologien både fortolkende perspektiver og et minimum av ekstraordinære tekster. I Vinduet kommenterte den danske poesikritikeren Lars Bukdahl boken på følgende måte: "kønne, kvikke, bevægelige, ikke-excentriske betragtninger over verden og eksistens, som alle og enhver med en smule talent i princippet kunne skrive videre på med hver deres små og høflige forskelle i al evighed (...) Glimrende, glimrende, glimrende, og gab, gab, gab". Gab er for ordens skyld det danske ordet for gjesp.

Verket, ikke diktet

Også Steinar Opstad innrømmer at en nittitallsantologi byr på visse problemer. "Jeg synes det er påfallende hvor vanskelig det er å plukke ut enkeltdikt fra samlingene, uten å rokke ved "verket" i en eller annen forstand. Det autonome enkeltdiktet forekommer sjeldnere," skriver han innledningsvis.Opstad gir videre en presis analyse av den prototypiske debutsamlingen fra 90-tallet: Den er uhyre bevisst komponert, og utgjør en språklig og tematisk helhet. Han kaller nitti- og nullnulltallet for "konseptualiseringens tiår", der åttitallet var metadiktningens og skriftrefleksjonens tiår. På nittitallet ble den såkalte verkstanken - forestillingen om boken som en kunstnerisk helhet - viktig også innenfor poesien, et begrep vi ellers forbinder med prosakunst og anglo-amerikansk litteraturteori i tradisjonen fra T. S. Elliot.Slik viser Opstad hvordan en klassisk kvalitetsmarkør som originalitet i den unge samtidspoesien blir knyttet til diktsamlingens komposisjon - og ikke til personlig stil i sterke enkeltdikt. Den personlige stilen vil snarere stå i et avhengighetsforhold til et sterkt konsept.

Marginalisering

Dette er åpenbart en god beskrivelse av nittitallet, men vi må håpe at den ikke vil få gyldighet for hva Opstad kaller nullnulltallet. En videre satsing på denne verksorienterte posisjonen vil medføre en ytterligere marginalisering av samtidspoesien, og gjøre den til et forum for de få svært interesserte. Selv om viljen til å skape dikteriske konsepter ikke utelukker muligheten for ekstraordinære enkeltdikt, forekommer det påfallende få slike dikt i "Men sannheten kom som et dikt" ("Å, elskede" av Tone Hødnebø, "All fortvilelse flykter" av Torunn Borge, "Skjærereiret" av Steinar Opstad er blant disse).I motsetning til romanen, er diktet avhengig av å kunne tre ut av bokformen og operere på egenhånd - i utvalg og antologier. At diktet selger eksepsjonelt dårlig i bokform, betyr ikke at diktet er dødt, men at diktsamlingen som formidlingskanal er både svak og uønsket. Bare unntaksvis får diktsamlingen et langt liv som diktsamling, slik eksempelvis "Alfabet" av Inger Christensen har gjort. Poesihistorien dannes av enkeltstående lykketreff, ikke en serie gjennomtenkte konsepter. Når alle har glemt bøkene av Astrid Hjertenæs Andersen, vil "Hestene står i regnet" fremdeles rykke i nye og gamle lesere. "Metope" av Olaf Bull vil bevege oss selv når bare eksperter vet hvilken samling diktet opprinnelig ble trykket i. Tor Ulven solgte knapt bøker, men den ekstraordinære kvaliteten på enkelttekster sikrer ham en selvfølgelig plass i enhver generell norsk diktantologi.

Et dikt å gi videre

"Hvor sker det dog sjældent,
at jeg i den yngste, den nyeste og tit for så vidt vældig vitale digtning støder på tekster,
som jeg pga. deres prægnans og fortætning får lyst til at lære udenad og give videre."Det er den danske kritikeren Erik Skyum-Nielsen som på denne måten kommenterer danske 90-tallsdebutanter i boken "Engle i sneen". Vendingen bort fra det slående, originale enkeltdiktet er ikke et særnorsk fenomen. Tvert om eksisterer det i dag et nært forhold mellom mange skandinaviske poeter, takket være gjensidig interesse for skrive-skolene i eksempelvis Göteborg, Bø, Biskops-Arnö.Likevel er det store forskjeller mellom Danmark, Sverige og Norge: I våre to naboland har poetene selv ført en fortløpende offentlig debatt om utviklingen av nittitallsdiktet, en debatt det kun har vært tilløp til her, og som helt forsvinner hos Steinar Opstad.Høsten 1992 bragte både Aftonbladet og Dagens Nyheter omfattende kritiske artikler om "det litterära klimatet", signert blant andre Björn Gunnarsson og Göran Greider, henholdsvis redaktør og poet. De hevdet at den unge poesien var desinteressert i verdenshistoriske begivenheter (Murens fall, Gulfkrigen, Balkan), og dessuten underlagt kontinental, poststrukturalistisk filosofi. Et par år senere påstår forfatteren Stig Larsson at samtidspoesiens overdrevne perfeksjonisme går på bekostning av den litterære kvaliteten - at poesien er "fångad i sin egen frihet".I en ny bok om den unge svenske nittitallslyrikken medgir poeten og essayisten Magnus William-Olsson at kritikken har vist seg å være berettiget. Han mener at alle skriveskolene bidrar til en "intimisering og fragmentering" av den litterære offentligheten. Skriveskolene blir interne diskusjonsfellesskap der man fører avanserte poetologiske diskusjoner - uberørt av større offentligheter som tidsskrifter og kultursider.

Vil utvide perspektivet

I motsetning til Opstad tror jeg at nullnulltallet vil bringe en helt annen poesi enn den konseptuelle diktsamlingen. Ikke fordi et navnløst publikum krever "bruksdikt", men fordi den perfeksjonerte diktboken er begynt å gå på tomgang. Den har for liten betydning. Like etter at Rune Christiansen i vår mottok Dobloug-prisen for den flotte samlingen "Om trær som vokser seg skakke i trange hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut", kunngjorde han at han ikke lenger ville publisere dikt. Samtidslyrikken er for Christiansen blitt et uinteressant oppholdssted.Siste nummer av litteraturtidsskriftet Vagant, "kanonpoesi!", forsøker innstendig å utvide perspektivet. I artikkelen "Risiko i poesien" setter Eirik Vassenden spørsmålstegn ved kritikerstandens evne til å fange opp det risikofylte og farlige i litteraturen. Kanskje har den unge poesien og poesikritikken levd i et innforstått interessefellesskap som har lagt en demper på både poetene og den offentlige samtalen? I så fall bør den kriseforståelsen Christiansen målbærerer raskt spre seg i hele miljøet.