EN SNIKENDE følelse av ubehag. Kanskje er det slik mange har opplevd den massive oppmerksomheten om romanen Min kamp av Karl Ove Knausgård? Det førte i hvert fall til et skred av reaksjoner da Aftenposten forrige torsdag trykket artikkelen «Den som ligger med nesen i grusen, er blind» av Jan Kjærstad.
Hans slagferdige kritikk av landets litteraturanmeldere ble straks fulgt opp av både forfatterkolleger og «vanlige lesere», som endelig kunne få utløp for sine frustrasjoner over enten den overstrømmende mottagelsen av verket eller Knausgårds veldige dominans i kulturbildet. «Jeg har ikke orket å lese bøkene ennå», sa Helene Uri. «Han holder liksom på med sannheten, som han bare måtte vrenge ut av seg, mens vi andre sitter og diller med fiksjonen» (Dagbladet 8.1).
Under arbeid.
Selv om Jan Kjærstad primært kritiserer anmelderstanden, har han indirekte åpnet for et mangfold av nye synspunkter på Knausgårds gigantiske romanprosjekt. Ja, Min kamp har skapt den mest intense litteraturdebatten om en enkeltstående norsk roman siden Sangen om den røde rubin (1956) av Agnar Mykle. Hva slags verk er det egentlig vi står overfor, og hvorfor har det vakt så sterke og inderlige reaksjoner?
Første bind av Min kamp ble lansert i september. Denne boken har allerede fått Brageprisen og er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Andre og tredje bok utkom før jul, mens de tre siste bindene skal publiseres i løpet av våren. Skjønt, ingenting er sikkert, for småbarnsfaren Karl Ove Knausgård er langt fra ferdig med skrivingen. Samlet skal verket gi en detaljert fremstilling av forfatterens hittil 41-årige liv.
Ikke mer Knausgård nå – den følelsen kan spre seg allerede før verket er ferdigstilt
Intet nytt?
Debatten beveger seg nå lynraskt, de siste dagene er den også fanget opp av svenske og danske aviser. I vrimmelen av meninger, utfall og tolkninger aner man i hvert fall konturene av to tydelige posisjoner, den første nøktern og den andre overveldet.
1. Min kamp er en realistisk roman i den selvbiografiske tradisjonen. Den litterære kvaliteten er ujevn, med banaliteter og skjønnhet side om side. Forfatterkolleger som Bror Hagemann og Gerd Brantenberg kan knyttes til en slik posisjon, sistnevnte finner «intet nytt» i dette verket (Aftenposten 12.1).
2. Min kamp er et grensesprengende verk som knapt kan kalles en roman, som oppløser hele genren, markerer romanens død og som vi mangler begreper for å tolke eller forstå. Nettopp på grunn av originaliteten er Min kamp en aktuell kandidat til Nobelprisen i litteratur, mener litteratur- og kjønnsforsker Jørgen Lorentzen (Aftenposten 12.1). Ifølge professor Arne Melberg i gårsdagens avis er det ikke bare litteraturkritikken, men hele litteraturfaget som kommer til kort overfor en hybrid «virkelighetslitteratur» av denne typen.
Det store spennet viser at vurderingen av Min kamp nå er i drift, at det er adskillig usikkerhet om eventuelt varige verdier i verket. Men etter at Kjærstad etterlyste sammenligning med andre bøker, har det i hvert fall haglet med referanser, slik at Knausgård plutselig har en nærmest uendelig mengde slektninger i litteraturhistorien – fra Montaigne, Marcel Proust og August Strindberg til Orhan Pamuk, David Mendelsohn, Agnar Mykle, Lars Norén, Sara Stridsberg og Vigdis Hjorth...
Elementært.
Kanskje må vi rett og slett begynne på nytt, i det små. Da kan vi ganske enkelt beskrive Min kamp som en selvbiografisk roman med autentiske navn. I Min kamp er det Karl Ove, broren Yngve, konen Linda, moren Sissel, samt et helt miljø av forfatterkolleger og andre bekjente. Dette virkemiddelet er en litteraturhistorisk sjeldenhet, men har fått et markant oppsving de siste årene. I Norge er det utkommet i hvert fall fem-seks slike romaner, som Ei vinterreise av Ragnar Hovland, Gutten på passbildet av Espen Haavardsholm, Teori og praksis av Nikolaj Frobenius og Imot kunsten av Thomas Espedal. Frank Lande debuterte i 2006 med romanen Frank Lande, som er en parodi på selvopptatte debutbøker.
Særlig siden Knausgård er bosatt i Sverige, har Kjærstad valgt å lese ham inn i svensk samtidslitteratur, og et par av disse titlene er nettopp selvbiografiske romaner med autentiske navn, nemlig Världens sista roman av Daniel Sjölin og Den högsta kasten av Carina Rydberg.
Effekten.
De aller fleste anmeldere og forskere er fullt i stand til å lese disse bøkene som romaner der forfatteren både leker, lyver og dikter. Men kanskje mangler vi et språk for effekten de skaper? Slike bøker oppretter en helt spesiell forbindelse til omverden, der konkrete mennesker trekkes inn i et større spill som potensielt er ekstremt sårende. De bruker levende mennesker på en måte som kaller på leserens særlige årvåkenhet og engasjement: Leseren blir både medmenneske og kikker. Nå er det riktignok mange lett fordekte selvbiografiske romaner som kan vekke en slik innlevelse, men bruken av autentiske navn gjør effekten mer definitiv og potensielt fatal.
det er nå, mens Min kamp er i drift, at vi lærer noe nytt om romankunsten og oss selv
Rykkinn.
Få av de aktuelle norske titlene er blitt kontroversielle, ganske enkelt fordi det er sympatiske bilder som tegnes av unger, ektefeller og venner. Men Teori og praksis vakte sterke reaksjoner, ja, Frobenius’ gamle nabolag slo tilbake mot beskrivelsene av livet og menneskene på Rykkinn. I Danmark brygger det opp til rettssak om romanen Suverenen, der forfatteren Das Beckwerk, også kjent som Claus Beck-Nielsen, er anklaget for «litterært identitetstyveri» av sin venn og samarbeidspartner Thomas Skade-Rasmussen Strøbech. Han får store deler av livet sitt endevendt i romanen.
Dersom Min kamp varsler noe radikalt nytt, er det fordi Knausgård maksimerer bruken av autentiske navn, og viser frem dette grepet i all sin intensitet og gru. Han tyner, utleverer, elsker og forakter levende, konkrete mennesker. Som lesere vet vi at det er fiksjon, men nettopp virkelighetseffekten får det til å ligne så mye på våre egne liv at vi til slutt synes vi leser om oss selv.
For romanen er jo ikke død. Men kanskje har den kommet oss i forkjøpet (nok en gang) – ikke på den sedvanlige høykulturelle, avantgardistiske måten, men på en ødslende, appellerende og nesten lavkulturell måte som vi ikke er like vant til å håndtere. Skjønt, tidsånden har varslet at en slik bok ville komme, med interessen for reality, biografi og hverdagsliv. Den velkomponerte, utstuderte romanen virker for øyeblikket ganske umoderne. Slik sett gir Knausgård bare nok et eksempel på romanens utpregede fleksibilitet.
Fascinasjonen for Min kamp er imidlertid ingen en konstant størrelse, og «de strenge» vil kalle den for støy, suggesjon, markedsføring eller mediehype. Når støyen har lagt seg, skal de lese verket med uhildet blikk. Det kan bli før de aner. For hvor lenge kan engasjementet vare? Alle intense debatter følger en viss lov – de ulmer, bryter ut, brenner ut og virker til sist som kjedelige repetisjoner. Terskelen for å utbre seg om Knausgård vil bli stadig høyere.
Min kamp går derfor inn i en risikabel fase. Ikke mer Knausgård nå – den følelsen kan spre seg allerede før verket er ferdigstilt. I så fall blir Min kamp. Sjette bok bare en «vanlig bok» når den eventuelt utkommer engang på forsommeren.
Da er vi tilbake på trygg grunn. Men det er nå, mens Min kamp er i drift, at vi lærer noe nytt om romankunsten og oss selv.
Kommentarer