I den ferske boken "Kains barn. Religion og vold fra Det gamle testamente til 11. september" forteller religionsforskeren Torkel Brekke, som også er tidligere rådgiver i forsvarsdepartementet, hvordan det artet seg da daværende forsvarsminister Bjørn Tore Godal i 2000 ba om en kort redegjørelse for hans faglige bakgrunn: "Jeg fortalte at jeg var religionshistoriker med spesiell interesse for forholdet mellom kultur og konflikt. "Jaså, er det denne typen kunnskap vi trenger her da?" Statsråden klarte ikke å skjule et lite smil."Fire år senere er det åpenbart for alle at også det norske forsvarsdepartementet trenger kunnskap om forholdet mellom religion, vold og kulturelle konflikter. Den nye verdenssituasjonen etter terrorangrepet mot USA har skapt behov for en type fagkunnskap som tidligere ville virke obskur på både almenheten og de fleste politiske og fagmilitære miljøer.

Påtrengende problemstillinger

Humanioradagene, som i år arrangeres for 22. gang, er et møtepunkt mellom Universitetet i Oslo og byens befolkning. Fra i formiddag til søndag kveld blir det foredrag, plenumsdebatter, filmvisninger og konserter på Blindern og i sentrum. Humanioradagene 2004 er utformet som et direkte svar på vitebegjæret rundt den nye verdenssituasjonen: Med temaet "Krigens nye ansikt" ligger arrangementet tett opptil det internasjonale nyhetsbildet, og presenterer en rekke påtrengende problemstillinger: Var Balkan en forløper til Irak? Trenger vi Amerika? Hvor mange er drept i krig siden andre verdenskrig? Hvilke ofre får plass i pressen?Humanioradagene 2004 gir mange nye eksempler på den plutselige aktualiteten i akademisk spesialkompetanse på fagfelt som sosialantropologi, etnologi, psykologi, medieforskning, religionsvitenskap, fredsforskning, og filosofi.Under formiddagens paneldebatt "Hellige kriger?" på Blindern vil Iselin Frydenlund innlede om forholdet mellom krig og buddhisme på Sri Lanka, mens Arild E. Ruud redegjør for hvordan indiske hindunasjonalister bruker hinduistiske symboler i oppildning til strid. Cecilie Hellestveit skal snakke om bruken av jihad-begrepet i ulike muslimske sammenhenger. Senere på dagen vil en ny paneldebatt handle om ulike mytologiske begrunnelser for krig i antikkens Hellas, samiske offertradisjon og vikingtiden.

Folkeopplysning

En rekke yngre forskere har bidratt til folkeopplysning og offentlig debatt etter 11. september 2001. Flere av disse har også skrevet bøker det siste året. Både Henrik Thune ("Krigsdansen") og Henrik Syse ("Rettferdig krig? Om militærmakt, etikk og idealer") deltar under Humanioradagene. Som en bieffekt av den akademiske folkeopplysningen er norsk kulturdebatt nå i endring. Kombinasjonene av fagkunnskap og akademisk gjennomslagskraft har gitt dårlige tider for en figur vi kan kalle "den klassisk intellektuelle" - eller rettere sagt for dem som etterlyser den klassisk intellektuelle. For et par år siden kunne kulturredaktører som Eva Bratholm i Dagbladet og Cathrine Sandes i Dagsavisen aktivt oppfordre norske forfattere til å ta stilling til politiske verdensbegivenheter. Hva mener de intellektuelle? En slik etterlysning ville virke malplassert i dag. Okkupasjonen av Irak og muslimsk fundamentalisme kaller ikke først og fremst på frie skribenter med stort engasjement og lite fagkunnskap. Flertallet av norske forfattere har forlengst erkjent dette, hvilket antagelig er en av grunnene til at tradisjonen etter Bjørnstjerne Bjørnson, Arnulf Øverland og Jens Bjørneboe står temmelig ubrukt. Når til og med det offisielle Norge inntar en kritisk holdning til eksempelvis krigføringen i Irak, er behovet for motkulturelle trekk dessuten mindre.

Politikere og litteraturvitenskap

Nyere forsøk innenfor genren viser da også hvor vanskelig det er å lykkes med polemiske utspill av klassisk intellektuell støpning i dag. I boken "Tretten triste essays om krig og litteratur" (2001) påstår Arild Linneberg at verden ville sett adskillig bedre ut dersom vestlige politikere lærte seg elementær litteraturvitenskap. Litteraturprofessoren skriver slentrende reiseberetninger fra Balkan, og analyserer krigene der ut fra begrepet "flerstemthet". Men boken er full av tvilsomme premisser og faktafeil. Heller ikke tilfellet Oriana Fallaci skaper nostalgiske følelser for "det brennende engasjementet". Etter 11. september 2001 har Fallaci skrevet rasende artikler og bøker om kulturkonflikten mellom Øst og Vest. Dette kan være både underholdende og opprørende lesning. Men konsekvensen av hennes posisjon er at vi må nedlegge muslimene. Fallacis raseri kan med andre ord ikke brukes til noe som helst. Krigen har fått nye ansikter i vår tid. Det er en fattig, men ikke helt ubetydelig trøst at krigen også har skapt vitebegjær og bidratt til å fornye en kunnskapsbasert intellektuell samfunnsdebatt.