PÅ TAMPEN av bokhøsten utkommer nå årets mest eksperimentelle bok, nemlig diktsamlingen "Soldatmarkedet" av Monica Aasprong (f. 1969). Mens det store flertallet av skjønnlitterære utgivelser i 2006 følger norsk normalprosa, er dette en bok som stritter imot anerkjent språkbruk, og utfordrer Bok-Norge til å tenke over nesten glemte spørsmål: Finnes det en litterær avantgardisme i Norge i dag?Eller har norske forfattere sluttet å eksperimentere - i visshet om at alt er gjort før?

Variabelt.

Avantgardismen er kanskje død, men det finnes fremdeles forfattere som forsøker å være forut for sin tid. De gjør imidlertid lite ut av seg. De snakker ikke om "den nye vinen" på Theatercaféen, de lager knapt nok manifester, og de tar slett ikke grusomme oppgjør med etablissementet. De blir lite kjøpt og lite lest. Kvaliteten på arbeidene er variabel.Likevel setter de samtidslitteraturen på en radikal prøve. Dagens avantgardister tyner språket til en grense der det blir tilnærmet uleselig. Ja, folk som Aasprong, Jon Fosse, Øyvind Rimbereid, Vemund Solheim Ådland, Ingrid Storholmen og Thure Erik Lund tester for tiden muligheten for å skrive litteratur på et språk i kraftig drift eller oppløsning, der betydningen enten er skadet eller ligger langt frem i tid, eksempelvis år 2480.

Krakelerer.

"I tve ek il / e irk / et klede / ko or." Etter innledende sider med normal språkføring, begynner tekstene å krakelere i "Soldatmarkedet". Boken er resultatet av et mangeårig prosjekt med forgreininger til billedkunsten. Tittelen er hentet fra romanen "16.07.41", der Dag Solstad oversetter navnet på plassen Gendarmenmarkt i Berlin med Soldatmarkedet.Tekstene løper som tynne rader nedover sidene, avbrutt av en serie "grafiske blad" fylt med enkeltbokstaver i et bestemt, men avbrutt mønster. Ulike stemmer i utsatte situasjoner synes å kjøpslå om frihet og makt. Vi aner konturene av folk som fraktes i en kjerre, og som frykter - og ber - for sine kropper.Antagelig er det slike utsatte situasjoner som får dem til å miste talens bruk, og periodevis gå over til et slags opphakket, overopphetet restspråk. "mer mor / mor et lam / lam dolk / dolk / beid mann mor," skriver Aasprong. Noen ord er gjenkjennelige, andre ødelagt, men på sitt beste evner forfatteren å skape en følelse av forferdelse og katastrofe. Etter hvert blandes tyske ord inn i sammenhengen, slik at boken hinter til 2. verdenskrig.

Kroppsfølelse.

I likhet med kollegene gir Aasprong assosiasjoner til flere forskjellige skoleretninger: Dadisme og surrealisme (1920), figurdiktning (1960) og digitalisert poesi (1990). Men det som virkelig samler fortroppen er kanskje en misnøye med språkets kompakte karakter, eller en fornemmelse av at språket stemmer dårlig overens med kroppsfølelsen vår.Midt i en setning kan eksempelvis Jon Fosse forlate normalspråket, og gli over i en lydmalende beskrivelse av selve det øyeblikket da et barn blir født: "Det presser mot hovudet hans og mørkhet er ikke lenger raudt og mjukt og alle lydane og den jevne dunking a a da da a a a da a og a å så a e a e a brusing a susing." "Morgen og kveld" fra 2000 rommer flere slike forsøk på å omskape selve kroppsfølelsen til litteratur.Noe dramatisk, kanskje kriminelt, står på spill hos både Vemund S. Ådland og Ingrid Storholmen. Ådland har så langt publisert to diktsamlinger som hovedsakelig består av abrupte lyder, basert på kroppslige impulser eller ubehag. Diktene kan ligne på babbelpoesi, kodespråk og oldnorske runer. Eller er diktene skrevet på et ikke-eksisterende språk av asiatisk opprinnelse? De ligner i hvert fall kinesiske tegn - oversatt til norsk. "Sok søyl. Ef vil / Ne, / Ben. / Pi / Ve," skriver Ådland i "Profylaktisk skjønnhet".

Kollaps.

En lignende språklig kollaps finner vi i årets roman av Thure Erik Lund. "Inn" foregår hovedsakelig på norsk, men enkelte steder slår forfatteren over i et hypotetisk fremtidsspråk med innslag av diverse europeiske varianter. Dette skjer når den uføretrygdede hovedpersonen er på randen av nervøst sammenbrudd. "Å ikke hvile mer, but restless croc, inn, äntigen thordrummar blot und fireworks a cognitif skjelv, noirmorte dei dauingen." I slike partier synes han å fantasere om apokalypsen, sex og død.Jeg tror disse partiene kan være inspirert av Øyvind Rimbereid, som i "Solaris korrigert" (2004) konstruerer et fremtidsspråk anno 2480. Visuelt kan dette språket minne om fragmentene hos Aasprong, Ådland og Lund, men i stedet for å overlate språket til sammenbruddet, bygger Rimbereid det opp på nytt.Det hører med til sjeldenhetene at sci fi-litteratur skrives i sci fi-språk. Sci fi-forfattere flest nøyer seg med å skildre et skremmende og underlig fremtidssamfunn i normalprosa, slik vi ser det hos blant andre den franske forfatteren Michel Houellebecq i "Muligheten av en øy", som nylig er oversatt til norsk. Men Rimbereids konkrete futurisme kan vise seg å skape ringvirkninger blant kollegene. I den ferske fremtidsfabelen "Anubis" forsøker B. Andreas Bull-Hansen å lage et futuristisk talespråk påvirket av engelsk.

Leseverdig?

Er det leseverdig litteratur? Bare dersom leseren evner å mobilisere sin egen kroppsfølelse i møte med disse tekstene. Det kan være vanskelig nok. Kritikeren Espen Stueland har nylig antydet at Ådlands siste bok ikke burde vært innkjøpt av Norsk kulturråd fordi forfatteren har for lite å melde (Vinduet 2/2006).Men i strømmen av de flere hundre skjønnlitterære titlene som årlig utkommer bare i Norge, er dette bøker som i det minste forsøker å stikke hull på et trygt språk, og som protesterer mot ideen om at språket kan brukes til alt. Noen ganger må språket gi tapt, eller bygges opp på nytt, selv i våre post-avantgardistiske tider.