ER "TYPISK NORSK" et plagiat, slik Ottar Grepstad hevdet i gårsdagens avis? Påstanden er uansett egnet til å fremkalle frykt, som man ville si i retten, ettersom Alnæs-saken fremdeles er en betydelig utfordring for norske forleggere. Dinamo forlag melder da også at det tar saken "ytterst alvorlig".Det er mye å utsette på "Typisk norsk". Den er en kaotisk, upresis og overdesignet coffee table-utgivelse, en klønete variant av det populære TV-programmet.Men et plagiat? De seks bidragsyterne, med Petter Schjerven i spissen, legger aldri skjul på at boken er et lappverk av andres kunnskaper. De presenterer seg ikke engang som forfattere. De kaller seg "Typisk norsk-redaksjonen". Litteraturlisten er fyldig og detaljert. Kanskje nettopp fordi de selv har minimal faglig autoritet, har redaksjonsmedlemmene samarbeidet tett med fagmiljøet på Universitetet i Oslo, blant andre styreformann i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), professor Kjell Lars Berge. Han står oppført som en av tre fagkonsulenter. De to andre er Arne Torp og Stein Bjørlo. NFF var blant initiativtagerne til det såkalte Kildebrukutvalget, som nylig fremla et forslag til god kildebruk i historiske fremstillinger, og som Grepstad nå bruker for å stemple "Typisk norsk". Men før man dømmer redaksjonen, er det altså verdt å merke seg at dyktige fagfolk er medansvarlige for innholdet.

Lærepenge.

Alnæs-saken var en nyttig lærepenge for norske forleggere. Det betyr ikke at Kildebrukutvalget bør bli den nye Bibelen i sakprosaforleggeriet. I tiden fremover blir det viktig å vurdere hvilke utgivelser som faller inn under den typen "allmenne, historiske framstillinger" som utvalget behandler. "Typisk norsk" er etter mitt syn et tvilstilfelle, og det samme gjelder det elektroniske dokumentet "Nynorsken i årstal", som Ottar Grepstad mener er misbrukt og plagiert i "Typisk norsk". For hva skal til for at en årstallsliste har såkalt verkshøyde og er beskyttet av opphavsretten?Skal man først være streng, fremstår "Nynorsken i årstal" som et kompilasjonsarbeid av en anonym forfatter. Den har svært korte innføringstekster til ulike perioder av språkhistorien, og kortfattede, prosaiske opplysninger om viktige begivenheter, antagelig bygget på fagtradisjonen. Ottar Grepstad står ikke oppført som forfatter, og "verket" er blottet for kilde- og litteraturliste. At "Typisk norsk"-redaksjonen ikke viser eksplisitt til dette dokumentet, men bare til hjemmesiden der det ligger, er beklagelig, men ikke uforståelig. Direkte avskrift burde de selvsagt unngått. Men å utstyre mange hundre teksttavler i "Typisk norsk" med kildehenvisning til diverse faglitteratur, ville gi et absurd resultat for en slik overfladisk bok.Uansett viser situasjonen at vi trenger en avklaring av hva Alnæs-saken og Kildebrukutvalget egentlig skal brukes til. Ellers risikerer vi at store deler av norsk sakprosalitteratur kan bli møtt med nokså lettvinte plagiatbeskyldninger.