DAG SOLSTAD har tidligere påtalt en "total mangel på lyspunkter i vår tid". I et nytt nummer av Samtiden som er i salg fra mandag, utdyper han nå deler av dette dystre bildet: Norske medier driver i dag en hysterisk dyrking av ytringsfriheten, slik at forfatteren selv ser seg tvunget til å angripe denne oppskrytte verdien på det skarpeste.Bakgrunnen for angrepet er en seiglivet irritasjon over dekningen av karikaturstriden. Ifølge Solstad er trykkingen av Muhammed-karikaturene et grovt eksempel på at ytringsfriheten er blitt en ødeleggende kraft i Norge og Vesten. Det er en pervertert form for ytringsfrihet som nå "tyter gjennom veggene" i leiligheten hans. Ute i det offentlige rom føler han seg "ytterst ufri, ja åndelig kneblet". Seierherrene fra den kalde krigen har gått amok i ytringsfrihetens navn, og forsvarer nå det ene svineriet etter det andre i norske medier - fra krenkende tegninger til Se og Hørs paparazzibilder fra private bryllupsfester.

Slagferdig.

"Om ytringsfriheten" er et slagferdig essay, ingen tvil om det. I tråd med Solstads egen analyse av medienes forutsigbare dynamikk, vil det ganske sikkert bli en begivenhet i norsk offentlighet. Solstad vil selv fremføre teksten på Litteraturhuset i Oslo mandag kveld, deretter vil den bli finlest og drøftet i ulike fora. Solstads politiske forhistorie vil naturligvis bli brukt mot ham: Her ser vi det totalitære sinnelag i nystemt versjon.Men det er slett ingen gammelkommunist som trer frem i dette essayet, snarere ser vi konturene av en interessant fraternisering mellom Solstad og Norges pragmatiske utenriksminister, Jonas Gahr Støre, som tidligere har anmeldt Solstads siste roman i svært positive ordelag. "Om ytringsfriheten" inneholder nemlig en omfattende, raljerende gjennomgang av et halvtimes TV-program sendt i 2006, der Støre måtte svare for Regjeringens håndtering av krisen som oppsto i kjølvannet av Muhammed-karikaturene.Det dreier seg om en seanse der Støre - etter min mening ganske uriktig - ga det kristne bladet Magazinet hele ansvaret for offentliggjøringen av tegningene i Norge. "Det hjalp nok ikke stort at jeg satt foran TV-apparatet og heiet på Utenriksministeren," skriver Solstad, for motdebattantene Lars Gule og Per Edgar Kokkvold oppførte seg som selvtilfredse typer som bruker "feite honnørord om seg selv og det de står for".Solstad er så oppbrakt over dette TV-programmet at han aldri kommer til saken selv: Hvor bør grensene for ytringsfriheten gå i dag? Trykkingen av karikaturene avfeies som en pløsete kristen pøbelstrek. Solstad mister alle dilemmaer og nyanser av syne, og kommer i skade for å antyde at journalister fortløpende bør justere sin egen praksis etter graden av krenkethet hos dem man måtte kritisere, det være seg kristne, muslimer, homofile, alenemødre, ateister eller misantroper. Eller er det kun hardtslående religionskritikk han vil til livs?

Opphøyd.

Kanskje kan vi best forstå det nye essayet med utgangspunkt i Dag Solstads øvrige forfatterskap. For det er Solstads fascinerende og hjemmesnekrede kunstsyn som nå står sin prøve i essayistisk form, og som viser seg å være fullstendig ubrukelig i et ytringsfrihetsperspektiv.Gjennom hele sin suksessrike karrière har Solstad forstått seg selv som en venstreorientert, opposisjonell forfatter. Hans kunstsyn er imidlertid konservativt, og hans siste roman, Armand V.,er full av spekulasjoner om en egen, opphøyd sfære der et ubestemmelig antall kunstverk står klare til å "håves inn" eller "graves ut" av en heldig forfatter.På den ene siden er dette en romantisk, gammelmodig forståelse av diktekunsten: Å skrive er et kall eller en gave. På den andre siden foretar Solstad en radikal devaluering av det romantiske forfattergeniet: Forfatterens genius består ikke i skapende virksomhet, han er snarere en sporhund på leting etter skjulte skatter. Den menneskelige faktor - eller konkrete enkeltmennesker- får en underordnet betydning.Det er denne tanken Solstad nå overfører på en bredere offentlighet. For selv om han utgir essayet for å være en kritikk av særnorske medieforhold, kommer han gang på gang i skade for å diagnostisere hele verden.

Friskmelding.

Rettere sagt dreier det seg om en friskmelding. For ifølge Solstad er verdens viktigste bøker fullstendig hevet over sensur eller vrede makthavere. Kunsten og lærdommen overlever alt. "Seieren har vært total," skriver han; "Det har ikke lykkes makthaverne å destruere ett eneste betydelig verk". Litteraturen befinner seg i en egen opphøyd sfære; den gode teksten vil bli trykket uansett.Solstad setter altså en strek over produksjonsforholdene. Men for alt vi vet, kan eksempelvis 1970-årenes klappjakt på intellektuelle i Kambodsja ha tappet verden for umistelige tekster. En ung student kan ha arbeidet med et banebrytende manuskript samme dag som hun ble myrdet. Det er faktisk overveiende sannsynlig at en lang rekke mennesker opp gjennom historiens løp har bukket under mens de klekket ut ideer eller dikt som kunne havnet i Solstads eller mitt eget private bibliotek under andre forhold.Solstads kriterium er i alle fall ugyldig for journalistikken. Den befinner seg uansett ikke i en opphøyd sfære, den tråkker rundt i virkeligheten. Derfor er det heller ikke slik at gode, nødvendige journalistiske tekster presser seg frem uansett. Mennesker sensureres, arresteres og dømmes noen ganger til døden."Om ytringsfriheten" er en type prosa der indignasjon forsøkes fremstilt som klokskap, ikke ulikt den famøse kronikken "Guds utvalgte folk" av Jostein Gaarder. Irritasjonen over det Dag Solstad oppfatter som en pseudo-forståelse av ytringsfriheten i norske medier, ender opp som en pseudo-kritikk av ytringsfriheten.