BLIR VI mer eller mindre religiøse?

Det er foreløpig ikke oppfunnet måleinstrumenter som kan gi et presist svar, men toneangivende sosiologer og teologer mener i dag at Europa er inne i en fase av fornyet religiøst engasjement. I hvert fall er det en utbredt enighet om at den såkalte sekulariseringshypotesen fra 1960-tallet var feil. Vi blir ikke mindre religiøse selv om samfunnet blir mer moderne. Derfor kan det være nødvendig å åpne opp offentligheten for religiøse uttrykk og religiøst motiverte argumenter, mener den tyske filosofen Jürgen Habermas.

Til frokost.

Men hva betyr egentlig sekularisering?

Den første brede, norske boken om fenomenet ble presentert på et frokostmøte i Oslo i går. Sekularismens ansikter (Universitetsforlaget) av antropologen Sindre Bangstad gir ingen klare svar, men viser at sekulære samfunn finnes i alle avstøpninger.

Bangstad henter store deler av sitt materiale fra Asia og Sør-Afrika. Dermed sprenger han den snevre oppfatningen av sekularisme som et eksklusivt vestlig fenomen. Men foruten en analyse av debatten om Aftenposten-kronikken «Den sekulære ekstremismen» av Mohammad Usman Rana, overlater Bangstad til leseren å finne ut av hvor vi står i Norge – akkurat nå.

Stemmer det at religiøsiteten er på fremmarsj? Eller er dette helst et nytt dogme, egnet til å styrke posisjonen til religionssosiologer, teologer, imamer og andre grupper med interesse av å oppvurdere religionenes betydning? Nettopp fordi det er så vanskelig å måle religiøsitet, har hele denne forskningen et lettere spekulativt preg, der aktørenes egne agendaer kan påvirke konklusjonen.

«Nyåndelig».

Sekularisering betegner et skille mellom stat og religion, men betyr ikke nødvendigvis at religiøsiteten avtar. Staten bygger på et verdslig lovverk, mens religiøsiteten tilhører privatlivet.

Mye tyder på at den religiøse utviklingen i Norge følger – og forsterker – dette mønsteret. I en fersk analyse fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste fremgår det at nordmenn er stadig mer tilbøyelige til å designe sitt eget trosgrunnlag, selv om de er medlemmer av statskirken.

I perioden 1991-2008 er antallet «nyåndelige» steget betraktelig. Hele 30 prosent av unge mellom 18 og 34 år havner i denne kategorien, samt 24 prosent av alle kvinner. Kvinner er fremdeles mer religiøse enn menn, men bidrar til en sterk privatisering av religiøsiteten.

Det er en situasjon som har opptatt også den amerikanske sosiologen Phil Zuckerman. Etter å ha vært på feltarbeid i Danmark og Sverige, antyder han at det skandinaviske likestillingsidealet er en vesentlig årsak til en rekordartet lav deltagelse i tradisjonelt menighetsliv. Yrkesaktive kvinner vil ha fri på søndagen, hvilket fører til at hele familien blir hjemme.

Utviklingen blant statskirkemedlemmer tilsier minst av alt at sekulariseringen er på retrett. Men hva med de religiøse minoritetene?

Muslimer.

Mange som forfekter religionens tilbakekomst i Europa peker på den stigende forekomsten av muslimske og evangeliske menigheter. Deres antatt flammende tro skal ha skapt en ny æra for gammelmodig religionsforståelse.

Her er Sekularismens ansikter av Sindre Bangstad et nyttig korrektiv. Han mener at mange vestlige islamkritikere i dag prøver å ta patent på sekulariseringen som en gloriøs «vestlig verdi». Selv gir Bangstad en lang rekke eksempler på at sekulariseringsprosesser er noe som foregår over hele verden, også i muslimske land og miljøer.

Spørsmålet er derfor hvorvidt ideen om religionenes tilbakekomst bidrar til å skape et urealistisk bilde av muslimsk religiøsitet. Den gjør muslimer mer religiøse enn svært mange av dem i virkeligheten er. Den påfører hele gruppen en «flammende tro» som i neste omgang kan bli brukt mot dem. I frykt for at sekulære verdier skal komme under press, har oppmerksomheten om likestilling og ytringsfrihet nådd nye høyder i Norge. I slike debatter kan det imidlertid være vanskelig å skille mellom hva som er en nødvendig insistering på umistelige verdier og hva som er innvandringsfiendtlig fremmedfrykt.

Statskirken.

Ikke bare har den muslimske minoriteten styrket oppslutningen om sekulære verdier i Norge. Antagelig er det tilstedeværelsen av religiøse minoriteter som til slutt vil få norske politikere til å innse at statskirkeordningen bryter med sentrale prinsipper i et sekulært demokrati. Ansvaret for å tenke prinsipielt må ligge hos nettopp dem, for mange nordmenn er selv så sekularisert at de kan stå som medlemmer i Kirken uten engang å slutte seg til det budskapet den forkynner.