TELLE, MÅLE og kvotere: Ved inngangen til et nytt tiår er norsk filmproduksjon ridd av statistiske kriterier. I 2010 skal det lages rekordmange spillefilmer og et betydelig antall dokumentarfilmer. Det blir i gjennomsnitt to premièrer månedlig. Den statlige satsingen er rekordhøy, med 625 millioner kroner på budsjettet i 2010. Prinsippet er det samme som i idretten: Gjennom bredden skal vi dyrke talentene.
Bivirkningene er tydelige, for alle som vil se: De siste årene er norsk film blitt knyttet til politiske og sosialdemokratiske mål med lite rom for kunstneriske visjoner. Antall solgte kinobilletter er direkte utslagsgivende for satsing på talenter. Støtteordningene er tungrodde, byråkratiet stivbent. All kontakt med filmkonsulentene i Norsk filminstitutt skal gå gjennom produksjonsselskaper, på bekostning av filmskaperne.
Kjønn.
Siste skritt i denne utviklingen ble tatt i forrige uke. For nå ønsker bransjen å gi seg selv nok et slikt utvendig kriterium, nemlig kjønnskvotering. Bransjerådet for Film har foreslått ikke færre enn 26 tiltak for å oppnå større likestilling i filmproduksjonen. Andelen kvinner i nøkkelposisjoner skal være minst 40 prosent. Dersom det ikke foreligger mange nok prosjekter med kvinner i slike nøkkelfunksjoner (regi, manus, produksjon), kan den årlige potten holdes tilbake. «Bedre at filmer ikke lages enn at de lages av menn,» konkluderer Eirik Ildahl lakonisk i bransjebladet Rushprint (14.1).
«Kvinneproblemer»
. Alle ønsker flere kvinner i norsk spillefilm, men det spørs om ikke disse 26 tiltakene forsterker de negative trekkene og ytterligere svekker følelsen for kvalitet. Det kan bli mer byråkrati og flere regnestykker, mer politikk og mindre kunstnerisk frihet.
Fremfor alt vil kvoteringen bidra til å styrke det kjedelige problemfokuset på kvinner i norsk film. Ja, det statistiske «kvinneproblemet» kaster i grunnen en lei skygge over kvinners bidrag til norsk filmhistorie, slik at kvinnelige filmskapere stadig risikerer å bli diskutert i lys av kjønn og representasjon – det vil si kvaliteter som ikke akkurat setter varige spor.
Bare de siste ukene har vi fått to nye eksempler på denne tendensen. I boken Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max Manus (Universitetsforlaget) er kvinner både underrepresentert og tildelt traurige posisjoner. Ifølge professorene Gunnar Iversen og Ove Solum er utviklingen generelt mirakuløst god, sett i lys av den miserable tilstanden ved inngangen til 1980-tallet. Filmbransjen karakteriseres i dag av suksess, mangfold, variasjon og profesjonalisering. Vi har opplevd både én og to «norwaves» og vunnet «de aller gjeveste filmprisene». Mange steder fremstår Den norske filmbølgen rett og slett som et bestillingsverk fra tidligere kulturminister Trond Giske.
Men i et eget avslutningskapittel antyder forfatterne hvilke utfordringer bransjen står overfor, inkludert kvinnerepresentasjonen. Paradokset er at de selv bidrar til usynliggjøringen. Selv om forfatterne tydeligvis mener at både Anja Breien, Vibeke Løkkeberg og Laila Mikkelsen laget «sterke filmer» i 1981, blir disse filmene introdusert i forbindelse med «kvinneproblematikken». Dette var et «jenteår» i norsk film, ferdig med det. Liv Ullmann figurerer knapt i Den norske filmbølgen; hennes beste norske film, Sofie, er ikke nevnt andre steder enn i listen over spillefilmer fra 1992. Til en ukjent av Unni Straume omtales i forbifarten.
Kamera går!
Det samme fenomenet gjør seg gjeldende på den nyåpnede utstillingen Kamera går! Film i Norge gjennom hundre år på Nasjonalbiblioteket. Menn er representert med likt og ulikt i de nærmere 100 filmklippene utstillingen kan by på. For kvinner har nåløyet derimot vært særdeles trangt. I følgeskrivet til utstillingen påtales mannsdominansen på 2000-tallet, men i stedet for å nyansere bildet, sementeres det. Ikke engang Oscar til animasjonsfilmen Den danske dikteren kvalifiserer Torill Kove for visning på Nasjonalbiblioteket. Altfor mange menn trengte visst plassen.
Problemfokuset på kvinnelige filmskapere minsker oppmerksomheten om kvalitetene deres, som nå er sterkere enn på lenge. Eksempelvis ble fjorårets beste spillefilm – Upperdog – laget av Sara Johnsen. Margreth Olin har skapt en særegen kombinasjon av politisk aktivisme og poetisk fintfølelse. Maria Sødahl har tidligere signert sterke kortfilmer, i september debuterer hun som langfilmregissør med dramaet Limbo. I tillegg langfilmdebuterer Anne Sewitsky, som på fjorårets filmfestival i Berlin hevdet seg med kortfilmen Oh, My God! Også dokumentarfilmen USA vs. Al-Arian av Line Halvorsen er prisbelønt og holder høy kvalitet.
En rekke kvinner forlater frilanstilværelsen når de får barn, til fordel for sikrere økonomiske rammer. Dermed tappes filmen for ressurser – i likhet med andre frie yrker. Det er opplagt et problem. Men det vi trenger, er ikke primært et nytt «jenteår» der statistikken er mer tilfredsstillende. Vi trenger en bransje som bedre ivaretar talentene – kvinner som menn.
