SKAL DET være en kulturpersonlighet? En politiker? Eller en fagperson?

Vi vil ha alt på én gang når ledige direktørstillinger i kulturlivet skal besettes. Derfor blir søkerlistene ofte korte, til skuffelse for både de ansatte og allmennheten.

I dag fratrer Sylfest Lomheim som direktør i Språkrådet. Stillingen ble utlyst i februar, men fikk kun tre søkere. Rekrutteringsfirmaet Hodejegerne har vært i aktivitet i flere måneder, med magert resultat. Kun to nye personer har søkt stillingen. Ved første øyekast fremstår heller ikke noen av disse som optimale kandidater.

Men hva slags person trenger vi egentlig for å ivareta det den skotske språkforskeren Deborah Cameron kaller landets «verbale hygiene»?

Medieprofil.

De seks siste årene har Språkrådet hatt en direktør med høy medieprofil. Sylfest Lomheim har vært en sentral aktør i den løpende språkdebatten, som er særdeles vital i Norge. Tidvis er det en slags ulv, ulv-politikk han har ført, som utspillet om at norsk vil kunne bli erstattet av engelsk i løpet av hundre år.

Nå trenger man en relativt ung person som også kan fornye en seig organisasjon, og som dessuten nyter respekt i fagmiljøet. Men søkerlisten tyder på at stillingen slett ikke tiltrekker seg folk som oppfyller alle disse kriteriene. Ofte vil slike personer fremdeles være i en meritteringsfase som fagfolk. Da er det for lenge å være borte fra faget i seks år.

Politisk.

Som Aftenposten skrev i går, har Kulturdepartementet på tvilsomt grunnlag valgt å hemmeligholde navnet på den ene søkeren. Alle de fire åpne søkerne er i 50-årene. Den sterkeste kandidaten er antagelig professor Kjell Lars Berge (52). Om han er riktig mann til å bygge organisasjonen, blir allerede diskutert i miljøet. Men han har faglig tyngde og bred erfaring med språkpolitisk arbeid, blant annet som tidligere styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Stillingen har da også et stort politisk potensial. På enkelte felt ligger Språkrådet godt an, for eksempel i arbeidet med den nye normeringen av nynorsk og prosjektet «klarspråk i staten», som skal rydde opp i tungrodd, byråkratisk språkbruk. Men Språkrådet kan neppe sies å være der tampen brenner. Arbeidsstokken på 30 personer har nesten ingen kompetanse på hva vi kan kalle det nye språknorge.

Innvandring.

For hva blir det store språkspørsmålet i tiden som kommer? Naturligvis hvordan innvandringen vil endre hele språksituasjonen vår. Fra å ha få nasjonale minoritetsspråk, står vi nå midt oppe i en svært mangfoldig språksituasjon. Hvilke rettigheter og plikter skal de nye gruppene ha? Hvor raskt lærer de seg norsk? Hvordan vil minoritetsspråkene påvirke hovedspråket – og omvendt?

Til forskjell fra land det er naturlig å sammenligne med, er Norge nesten uten kunnskap om situasjonen. Ifølge forskningsleder Bente Ailin Svendsen ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (UiO) vet vi lite om språkbruken i minoritetsfamilier, eller i hvilken grad det vil etableres nye, varige minoritetsspråk i Norge. Det finnes heller ikke en eneste studie av ungdommer som bruker flere språk i uformelle samtaler. Første skritt kunne være å inkludere slike spørsmål i den årlige befolkningsundersøkelsen utført av Statistisk sentralbyrå, mener Svendsen.

Nordmann.

Språkrådet har egentlig ansvar for å følge utviklingen. Men under Lomheim har rådet ikke bare unnlatt å ivareta en vedtatt oppgave. Det har opptrådt ganske anelsesløst. Den største offentlige kontroversen i hans periode gjaldt bruken av ordet nordmann. «Vi mener det er uriktig å kalle folk fra andre land for «nordmenn», for «nordmann» betyr i utgangspunktet person av etnisk norsk opprinnelse. En pakistaner (...) er uansett pakistaner (...) og tilhører sin gruppe,» het det i den bastante uttalelsen. Lomheim forsvarte dette «språkrådet» fra en av hans underordnede i flere uker.

Var det bare en glipp? Eller et symptom på en snever og segregerende forståelse av landets befolkning og språkbrukere?

Hele episoden blir i hvert fall inngående analysert av språkforsker Pia Lane (UiO) i en artikkel i det engelske tidsskriftet Language Policy. Hun mener den viser at Språkrådet slett ikke opererer utelukkende deskriptivt, slik det selv hevder, men i dette tilfellet forsøker å tre politiske holdninger ned over befolkningen, riktignok uten å lykkes.

De seks neste årene vil Språkrådet trenge en direktør som ikke bare ivaretar den daglige verbale hygiene, men som har et oppdatert språksyn. I en situasjon der 4 av 10 nordmenn i hovedstaden kommer fra minoritetsfamilier, finnes det viktigere ting enn å demonisere engelsk.