VI FRYKTER noe som knapt finnes, skrev den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell i høst. Like etterpå kom det første islamistiske terrorangrepet på svensk jord.
Hans bok Islamofobi er nå oversatt til norsk og utgitt av Spartacus forlag. Den kan leses som en oppfølger til det gigantiske kampskriftet Hatet mot muslimer av Andreas Malm, som utkom i Sverige i 2009. Ytterligere to svenske titler fra de seneste årene omhandler islamofobi, og Sveriges nasjonalforsamling, Riksdagen, har laget en egen rapport om hvordan man kan bekjempe den økende islamofobien i det sivile samfunn.
Den svenske debatten om religiøse krenkelser ligger åpenbart i forkant av vår egen og har vært spesielt hektisk de siste ukene, etter at en danseforestilling ble sensurert på Kulturhuset i Stockholm. Men begrepet islamofobi er i ferd med å få feste også her. Spørsmålet er hva vi kan bruke det til, og hvordan dette ladede ordet har potensial til å virke både oppklarende og ødeleggende.
Undertegnede er ikke i tvil om at islamofobi eksisterer i Norge, dersom vi definerer det som en aversjon mot muslimer og islam. Men hvor mange skal begrepet favne? Blir man islamofob dersom man er religionskritisk innstilt til islam, og mener det er viktig å diskutere denne religionens dogmer og praksis?
Test.
Vi kan la oss teste av Mattias Gardell. Han sier innledningsvis i boken at islamofobi ikke har noe med religionskritikk å gjøre. Men når han forklarer hvordan en renhårig religionskritikk må arte seg, virker det straks umulig å unngå merkelappen. Man må alltid unngå å kritisere islam som helhet, sier Gardell, og alltid presisere at kritikken retter seg mot visse «islamtolkninger».
Det synes altså som om professoren i religionshistorie forutsetter at det finnes et overordnet islam som er renere og mer uskyldig enn de spesifikke manifestasjonene. Denne metafysiske størrelsen må vi ikke røre.
I praksis betyr det at all vanlig språkbruk uten anførte forbehold, kvalifiserer til islamofobi. Skal man kritisere kvinnesynet i islam, må man vise til de spesifikke retningene det gjelder.
Oppskriften nærmer seg det absurde når man står overfor saker der fremstående islamske lærde selv insisterer på en samlet og enhetlig forståelse, og der folk med avvikende meninger blir stigmatisert og kanskje utstøtt. Det finnes naturligvis troende muslimer som forsvarer homofili. Men man snur saken på hodet hvis det kun skal være mulig å kritisere visse «tolkninger» av islam for å være negative til homofili. For det er kun visse tolkninger som i realiteten er positive til en slik seksualitet.
Lettvint.
De færreste vil altså bestå islamofobi-testen. Samtidig forutsetter den en krenkelsesfiksering mange muslimer ikke engang har. Ja, analysen gir en lettvint åpning for å stemple majoriteten som islamofober, og det i en tid der opinionsundersøkelser viser at etniske skandinaver har stigende sympati for muslimer, og langt på vei skiller mellom muslimske terrorister og islam. Både Andreas Malm og Mattias Gardell søker å få bukt med et problem gjennom å forstørre det.
Jeg tviler på at det hjelper. Den pessimistiske analysen av islamofobiens utbredelse kan bidra til å befeste nettopp slike holdninger som den foregir å bekjempe. Det kalles negativ oppmerksomhet, og fenomenet er blant annet kjent fra elementær barneoppdragelse.
