Stoltenberg uten substans?

Bokhøsten er rik og variert, men noen titler bør skrives om.

EN UTFLYTENDE MASSE på 1500 sider er i sommer blitt den mest omtalte teksten i Norge på mange år. Når man leser de opprinnelige høstlistene fra norske forlag, føles det som å skru tiden tilbake til en slags uskyldstilstand. Her er fint lite å hente for alle som nå vil lære om høyreekstremisme, digitale undergrunnsmiljøer, terrorbekjempelse eller giftige manifester.

Det nærmeste vi kommer en beslektet tematikk er to underholdningsromaner, nemlig Terrorjegerne av Tom Bakkeli og krimdebuten Et spørsmål om beskyttelse av Olav Rokseth. Bokhøstens mest tidløse utgivelse kan vise seg å være den mest brennbare av alle. En liten bok om ondskap er skrevet av den svenske forfatteren og etterforskeren Ann Heberlein, og handler blant annet om amerikanske skolemassakrer. Sosialantropologen Erika Fatland utkommer allerede neste uke med en bok om ettervirkningene av terroraksjonen i Beslan i 2004.

Enkelte bøker bør holdes tilbake og revideres for ikke å virke utdatert allerede ved utgivelsen. Det lyder pussig og umusikalsk når Jens Stoltenberg omtales som et «maktmenneske uten substans» i presentasjonen av Thor Viksveens biografi om statsministeren.

Konkurranse.

Det tar vanligvis lang tid å lage bøker, men denne høsten vil vi oppleve at norske forlag forserer alle vanlige rutiner i et forsøk på å aktualisere tilbudet. Den faglitterære foreningen NFF har allerede utlyst stipender for prosjekter med terrortematikk. «Det blir en konkurranse om å lage de riktige bøkene til riktig tid,» uttalte informasjonssjef Bjarne Buset i Gyldendal nylig (Aftenposten, 5. august).

De fire første avtalene som er inngått, gjelder da også bøker som ligger tett opp til journalistikken. Utfordringen for slike utgivelser er nøyaktig den samme som mediene har akkurat nå: Det må ikke virke uttværet, det må ikke bli enkle repetisjoner av velkjente fakta og sørgescener. Bøkene må si noe annet enn det som allerede er sagt.

Det er primært sakprosafeltet som nå er satt i kraftig bevegelse. Den kunstneriske behandlingen tar nesten alltid lengre tid. Unntaket er spontane korttekster, som solidaritetsdiktene av de danske poetene Pia Tafdrup og Klaus Rifbjerg.

Kanskje vil de viktigste skjønnlitterære tekstene om terrorangrepene komme fra folk som føler det på samme måte som mange amerikanske forfattere etter 11. september: At det ikke finnes noe språk for en slik ekstrem hendelse. Det man fikk i USA, var snarere bøker som indirekte berørte tragedien og traumene, slik litteraturforskeren Richard Grey viser i den nylig publiserte boken After the Fall. American Literature Since 9/11. 11. september utfordret litteraturens evne til å ta innover seg – og omskape – ekstraordinære traumer.

Espedal.

Men selv om høstens skjønnlitteratur er forfattet i uskyldens tid, betyr det ikke at den er naiv eller innelukket. På papiret er det en av de mest rikholdige sesongene på flere år, med nye titler fra mange av de fremste forfatterne på sine felt.

Selv har jeg størst forventninger til romanen Imot naturen av Tomas Espedal. Den står i direkte forlengelse av Imot kunsten, fjorårets store gjennombruddsbok for en forfatter som gjennom 20 år har vært en skattet mann i litterære miljøer. Ikke bare i Norge har Espedal nå fått store lesergrupper, han opplever også stor internasjonal interesse.

Thure Erik Lund, Hanne Ørstavik, Cathrine Knudsen, Gaute Heivoll og Stig Sæterbakken er alle forfattere som kan skrive sterke bøker. Sistnevntes nye tittel handler om en far som mister sønnen i selvmord. At Karl Ove Knausgård har tatt seg god tid med Min kamp 6, kan bety at det avsluttende bindet holder høyere nivå enn de tre foregående.

Den produktive Jon Fosse utkommer med både prosa og essays. Dermed er Samlaget sikret i hvert fall to titler med høy profil, noe forlaget sårt trenger etter avdekkingen av dårlige arbeidsforhold og tapet av Frode Grytten, som nå for første gang utgis av Oktober.

Katastrofen.

Veteraner som Jan Erik Vold og Gro Dahle kommer med dikt, men i denne sjangeren knytter det seg større forventninger til uforutsigbare Ingrid Storholmen og Øyvind Rimbereid. Dette er for øvrig to av få norske forfattere som faktisk har jobbet med katastrofemateriale, og som kan gi et inntrykk av hva det krever: En evne til å skape nye språk.

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon