TO AV TRE nye innvandrere tar ikke norskkurs, selv om det er gratis, og selv om det er obligatorisk for den som vil bli norsk. Det har Aftenposten avdekket de siste dagene.

Alle innvandrere som har kommet til Norge etter 1. september 2005, fra land utenfor EØS, har både rett og plikt til å gjennomføre en viss form for norskopplæring. Uten et papir som dokumenterer at kurset er gjennomgått, kan de hverken få bosettingstillatelse eller statsborgerskap, men er henvist til å søke UDI om oppholdstillatelse en gang i året. Alternativet er å betale privat språkutdannelse av egen lomme.

Det er bare et par år siden en av landets største språkskole, Rosenhof i Oslo, hadde lange ventelister av innvandrere som ville gå på kurs. I dag er situasjonen snudd på hodet. Nå løper læreren rundt på T-banen og leter etter elever.

Arrogant.

Hvorfor kommer ikke elevene av seg selv? Kanskje de rett og slett ikke forstår de formelle konsekvensene mangel på språkkurs vil få for dem.

Hvis det er en forklaring, et det likevel ingen unnskyldning. Bortsett fra bistandsarbeidere, diplomater og norske pensjonister i Spania, er innvandrere flest ikke så høyt hevet over samfunnet at de kan koste på seg å bo i et land i lengre tid, uten å ta seg bry med å lære språket. Det er arrogant å ikke kjenne språket der man ønsker å bo. Det er også uklokt, fordi det setter den enkelte utenfor samfunnet. I deler av Oslo kan voksne leve et godt liv uten å kunne et ord norsk. Det øker risikoen for at de heller ikke kjenner landets lover og regler. Og den som har barn, gjør dem stor urett ved ikke å forsøke å lære seg sitt nye lands språk.

Enkelte har hevdet at for innvandrere fra Asia og Afrika har det ingen hensikt å lære seg norsk, for på arbeidsmarkedet blir de uansett forbigått.

Det er en alvorlig innvending. Selv før finanskrisen var arbeidsledigheten høy særlig blant unge innvandrere, og den vokser stadig. Men denne innvendingen er samtidig et dårlig argument for ikke å lære norsk. Alternativet er at man hverken får jobb, eller forstår hva som foregår i samfunnet.

Mat på bordet.

Igjen: Hvorfor kommer ikke folk på kurs? Undervisningen er gratis, av høy kvalitet, og på mange måter et luksustilbud.

Det finnes flere svar.

De må tjene penger. En del har ektefelle som kan forsørge familien den tiden det tar å gå på norskkurs. Men svært mange har ikke det. Disse skal også ha tak over hodet, klær på kroppen og mat på bordet. De færreste av oss tåler å være uten lønn særlig lenge, det ser vi når dagpengene uteblir.

Og selv om mange kommuner tilbyr kurs både morgen, ettermiddag og kveld, er en stor gruppe innvandrere avhengig av å ta den jobben de kan få, selv om den kolliderer med språkskolens studieplan.

Oppå alt dette har mange grupper innvandrere forsørgeransvar for nære slektninger i hjemlandet. Det vil noen fnyse av, men for dem det gjelder, er det ramme alvor.

I dag varer tilbudet om gratis undervisning i tre år. Før var det lenger, og innstrammingen kom samtidig som kravet til dokumentasjon. Kanskje bør tidsrammen være lenger, for den som både skal finne seg til rette i et nytt land, sette seg inn i lover og regler, forsørge en familie, og samtidig lære seg norsk.

For staten vil prisen kunne bli den samme.

Språkprøven.

For den som ser etter en hvilken som helst jobb, finnes Språkprøven for innvandrere. De som vil videre, må bestå Bergenstesten.

De siste årene har en del arbeidsgivere selv holdt språkkurs, for å sikre seg skolerte ansatte. Det er flott.

For flere år siden ivret Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) for at arbeidsgivere skulle etterspørre språktesten hos arbeidssøkere. Det var også en god idé. Men enten har ikke NHO anstrengt seg nok, eller så lytter ikke medlemmene. Når jeg ringer til et knippe ferske, utenlandske arbeidssøkere, svarer alle som én at de aldri har vært ute for en arbeidsgiver som spør etter noe sånt.

Språkskolene har lenge ønsket fokus på språkprøven. Men når ikke arbeidslivet har spurt etter den, har elevene tenkt det er bortkastet å ta den. Hvor mange ville ikke falt av videregående skole, hvis de ikke visste at utdannelsen ga dem et vitnemål?

Hemmelighet.

Fremdeles er språkprøven en godt bevart hemmelighet. Hvis prøven ble gitt den status den fortjener, ville langt flere ikke bare starte på norskurs, men også fullføre. Desto mindre utdannelse og færre papirer en innvandrer har før, desto høyere i kurs vil et slikt vitnemål stå.

Samtidig bør vi slutte å kreve at innvandrere skal snakke norsk uten den minste aksent. Ingenting tyder på at aksenter påvirker hverken tankeevnen eller kommunikasjonen. Britene er i ferd med å innse at de fleste engelsktalende i verden snakker annerledes enn dem, og i en globalisert verden bør det være tilstrekkelig også i Norge om en innvandrer har stort ordforråd og korrekt setningsbygning.

Men såpass bør de kunne. For sin egen skyld.