Lenge var nordmenn og dugnad to sider av samme sak. Men det var før, da det var moderne å løfte i flokk.

Etter hvert ble det sett på som veldig gammeldags å være med på å rydde i borettslaget før 17. mai. Slett ingen selvfølge å steke vafler til inntekt for idrettslaget. Direkte komisk å bruke fritiden på å tråle byen for lopper til skolekorpset. Til slutt var «dugnad» blitt et ord som ikke luktet av annet enn trangboddhet og dårlig råd. Av nabokjerringer og andre plageånder. I stadig flere fora kom det forslag om at man skulle kunne kjøpe seg fri. Slippe å være med.

Kjøpe seg fri fra hva? Fra livet? Fra samvær med andre mennesker? Fra all aktivitet som ikke medførte fet timelønn?

Slik var det visst vi tenkte, altfor mange av oss.

Men nå har noe snudd. Tirsdag fortalte Aften at dugnadsvillige mennesker strømmer til organisasjoner som Røde Kors og Kirkens Bymisjon, midt i byen her vi er kjent for ikke å bry oss om andre. Ledige hender strekkes frem og ber om å bli organisert.

Nytt navn, samme sak

Nå er det ikke vårrengjøring eller idrettslag vi vil drive med. Moderne dugnad handler om leksehjelp og fengselsbesøk, om å være besøksvenn for ensomme eldre eller for nyankomne flyktninger. I Oslo Røde Kors har 350 nye frivillige meldt seg bare siden årsskiftet.

Det heter ikke «dugnad» lenger, men «frivillige» og «frivillighet». Det er flott, dersom det får flere av oss opp av sofaen og ut i samfunnet. Ut dit hvor vi risikerer å møte mennesker med annen bakgrunn enn oss selv, ut dit hvor vi kan være andre til nytte, samtidig som vi utsetter oss selv for ny kunnskap og innsikt.

En bivirkning

Og det skal være sagt: Noen har holdt ut hele tiden. Det skal vi se nå som skolekorpsenes loppesjauere igjen byr frem sine varer. All innsatsen gavner naturligvis sjauernes egne barn. Men det skaper også godt miljø i den enkelte bydel, og loppehelgen er en happening i nærmiljøet.

At Karl Johan om en måned igjen fylles av skolekorps som på mirakuløst vis fremdeles eksisterer, er bare en bivirkning av alle dugnadene. Korpsene er nemlig drevet av foreldre som vet sitt eget beste. For det er med dugnader som med andre situasjoner der man yter noe: Den som gir, er ofte den som får mest igjen.