RETTSSIKKERHETEN ville få tøffe tider her i landet dersom asyl- og kriminalpolitikk skulle utformes i en valgkamp. Fremskrittspartiet vil internere alle asylsøkere i det øyeblikk de kommer til landet og holde dem innesperret til søknaden er endelig avgjort. Tanken er forståelig: Ingen ønsker illegale innvandrere. Internering kan forhindre at folk gjemmer seg og bor her ulovlig. Mange lovlydige innvandrere støtter en slik tanke. Men langvarig og massiv internering vil skape flere problemer enn det løser, juridisk, moralsk og ikke minst helsemessig.

Derfor har Fremskrittspartiet stått alene på denne linjen, helt til denne uken. Nå ønsker også arbeiderpartikameratene Jan Bøhler og Rune Gerhardsen å internere flere asylsøkere enn vi allerede gjør. Ifølge Bøhler burde hver eneste asylsøker som bryter loven på visse områder miste alle sine menneskerettigheter, og straks interneres inntil de kan sendes ut av landet. Det samme gjelder dem som kommer uten papirer.

Nulltoleranse.

Bøhler og Gerhardsen vil også kaste ut asylsøkere som kommer hit for å «utnytte og misbruke vår romslighet». Det er å slå inn åpne dører. Det finnes knapt noen her i landet som mener at åpenbart grunnløse asylsøknader skal innvilges.

Bøhler ønsker seg i tillegg nulltoleranse for asylsøkere som selger dop, og det høres kanskje ikke så galt ut. Men konsekvensen er at samme type kriminalitet vurderes ulikt , avhengig av hvem som utfører den. Hvis selgeren er asylsøker, skal den kriminelle handlingen føre til at mannen fratas alle rettigheter, og umiddelbart kastet ut fra Norge. Helt uavhengig av hvor forfulgt han måtte være.

Dette er ikke likhet for loven. Konsekvensen av kriminelle handlinger kan ikke være forskjellig etter hvem som har utført dem. Det er handlingens natur som må bestemme straffen, ikke gjerningsmannens status.

I valgkampen blir det fort til at vi later som om vi snakker om integrering, mens vi egentlig diskuterer hvordan vi kan hindre flest mulig i å komme hit. Samtidig må vi godta at noen av verdens forfulgte ender opp hos oss, og at en del av dem får lovlig opphold fordi de har både rett til det og behov for det.

Fiender?

Det er nå det vanskelige begynner. For hvordan skal Norge klare å ta imot folk vi har lært å se på med mistenksomhet? Ja, nesten som fiender? Og hvordan vil vi at de skal oppføre seg?

Én ting er alle tilsynelatende enige om: Folk skal integreres. Men hva betyr det? Mener vi egentlig assimilering? Det klareste norske fellestrekket er sannsynligvis Statskirken, der omtrent alle er medlem. Likevel gir dette sterke symbolet oss så liten kraft og selvtillit, at vi i alvor diskuterer om andre religioner er i ferd med å overta landet.

Et annet symbol for norskhet, uavhengig av skiftende regjeringer, har vært en god, offentlig skole. Likevel stoler vi så lite på denne skolen at når sammensetningen av elevene endres, tillater vi oss å diskutere hva slags elever skolen kan tåle, og vil bruke barn for å saldere samfunnsregnskapet.

Aldri på dugnad.

Kriteriene for vellykket integrasjon er i det hele tatt uklare. Er det deltagelse i arbeidslivet? Utdannelse? Evnen til å forstå samfunnet? Viljen til å være med på den norske formen for dugnad?

En gang var jeg med på å holde liv i et skolekorps ved en skole der 79 prosent av elevene var minoritetsspråklige. Blant dem fantes to ivrige kusiner. Begge spilte organisert fotball, var aktive i skolekorpset, møtte alltid presis og deltok på korpsturer. På dugnader stilte jentene opp i stedet for foreldrene, fordi både mødrene og fedrene hadde to vaskejobber hver. Foreldrene var analfabeter, og de skammet seg over det.

Var disse to familiene integrert? De gjorde stort sett det vi forventer av hverandre: De deltok i arbeidslivet, ga døtrene frihet, holdt familien sammen. Men de voksne deltok altså ikke på dugnad, og de hadde ikke lært seg å lese eller skrive. Burde vi ha sett på døtrene deres som problemer, i stedet for som den ressursen de faktisk var?

Parallellsamfunn.

I det siste har vi også lært å frykte parallelle samfunn, som om det skulle være noe nytt og farlig. Demokratiske land består langt på vei av parallellsamfunn. Det kan være en fare dersom enkelte grupper er så lukkede at de ikke har berøringspunkter med resten av samfunnet, dersom de stagnerer eller ikke utvikler seg, eller dersom de har overordnede og sterkt uttrykte ønsker om egne rettssystemer. Dét er knapt noen fare i et så lite og relativt gjennomsiktig samfunn som vårt.

Illegale innvandrere kunne tenkes å utgjøre et slikt lukket parallelt samfunn, men er det ikke. De har ikke annet felles enn ulovligheten. Angsten for å bli avslørt gjør at de frykter hverandre like mye som de frykter storsamfunnet.

Muslimnorge.

Innvandrede muslimer hevder ofte at Norge er mer muslimsk enn landet de kommer fra. De hevder at nordmenn er til å stole på, og at velferdsstaten er islam i praksis. Mennesker som tenker slik om sitt nye land, ønsker antagelig å være en del av storsamfunnet. Disse holdningene opptrer ikke bare hos enkeltpersoner. Masteroppgaven Politisk integrasjon blant etniske minoriteter av Ingrid Wergeland, levert ved forskningsprogrammet Culcom i fjor, viser at som gruppe har både bosniske, tyrkiske og pakistanske innvandrere større tiltro til etnisk norske enn de har til personer fra egen gruppe.

Det er trist for den enkelte gruppes selvfølelse. Men det peker rakt mot integrering.