NÅR KVINNER ikke er friske nok til å være på jobb, skyldes det at de er kvinner. Når menn er sykmeldt, skyldes det at de er syke. Slik kan det høres ut, når de store kjønnsforskjellene i sykefravær forsøkes forklart.

Det er viktig å finne årsaken, for forskjellene er store, og viser at noe ikke er som det skal være. I andre kvartal i år økte sykefraværet for menn fra 5,2 til 5,7 prosent, mens det for kvinner økte fra 8,7 til 8,8 prosent. Men akkurat denne gangen økte sykeligheten mest blant menn, og aller mest økte sykefraværet i bygningsbransjen. Dette er en bransje som er hardt rammet av finanskrisen, der mange ansatte fremdeles risikerer å bli arbeidsløse. Samtidig vet vi at nesten alle bygningsarbeidere er menn. Sannsynligvis er de også fedre.

Privatliv.

Hvilke momenter er da mest relevante for den økte sykeligheten? Kjønnet? Statusen som far? Arbeidsforholdene? Usikkerheten i bransjen?

Hadde bygningsbransjen vært befolket av kvinner, ville svaret vært gitt.

Det meste som angår kvinner, forklares med hennes privatliv. Årsaken er kanskje at kvinner fremdeles forventes å leve opp til det gamle husmoridealet, som innebærer at et sett av handlinger og ritualer må gjennomføres på en viss måte. Det er mye mulig en del menn unndrar seg husarbeid, eller ikke aktivt tilraner seg halvparten av det. Menn har sjelden husmødre som rollemodeller. Menns forbilde er fremdeles forsørgerens.

Det er knapt bedre, for det medfører at menns privatliv blir redusert til noe uvesentlig. Eventuelle barn forventes ikke å påvirke ham på noen måte. Gamle og syke foreldre skal være ham uvedkommende.

Drøm om frihet.

Da den moderne kvinnekampen vokste frem for 40 år siden, var naturligvis likestilling en del av drømmen. Men enda sterkere var drømmen om frigjøring. Lengselen etter et samfunn der den enkelte skulle kunne utfolde seg uavhengig av kjønn, og bruke sine iboende evner befridd fra trange rollemønstre. Drømmen omfattet både menn og kvinner. For selv om kvinnebevegelsen så kvinnen som undertrykt, kunne ingenting forandres dersom ikke begge kjønn ble frigjort. En del kvinner tok på seg belastningen ved å bli sett på som umoralske og ukvinnelige, som dårlige mødre og elendige husmødre, og slik ble kvinnerollen langsomt utvidet.

Mannsrollen endret seg saktere. Men enkelte menn var sterke nok til å tåle å bli sett på som umandige tøffelhelter og utforsket nye sider ved tilværelsen. Da kunne de for eksempel oppdage at det var mer slitsomt å passe syke barn enn å være på jobb.

Fremdeles forventes én ting av far, og noe annet av mor. Når en forelder hastig leverer et snørrete og hostende barn i barnehagen, kan handlingen bli vurdert forskjellig om det er mor eller far som leverer. Far blir knapt kritisert for å la karrieren gå foran barna. Mor blir neppe rost for at hun ikke duller med en forkjølelse.

Formet kvinne.

Selv om både kjønnet og rollene er så tydelige, lever vesener av kvinnekjønn ennå med en forestilling om at de hver eneste dag må iscenesette sitt kjønn, og forme seg om til de er gode nok som kvinner. Fikse håret, legge sminke, sjekke antrekket nøye. Vi trenger ikke slør, vi viser så likevel ikke vårt sanne ansikt, og vi tror at vår fremtoning er skapt av oss selv. Da masterstudent Rannveig Svendby nylig påpekte i en kronikk her i avisen at skikken med høye hæler har opphav i mishandling og sexslaveri, provoserte det mange lesere hinsides fatteevne. Og naturligvis ble Svendbys eget utseende rakket ned på i nettdebatten.

Vi er så besatt av den enkeltes kjønn at vi ikke ser mennesket. Men uansett hvilke egenskaper som er biologi, og hva som blir preget av omgivelsene, er det et faktum at det finnes like store spenn innen det enkelte kjønn som det finnes mellom kjønnene. En mann kan ha en like feminin fremtoning som en gjennomsnittlig kvinne. En kvinne kan være like maskulin som en mann. I stedet for å gi den enkelte rom, forsøker vi fremdeles å presse ham eller henne tilbake i et trangere rom. Altfor mye er nesten slik det var, både for kvinner og for menn. Selv i Norge er kjønnsrollene mistenkelig lik forholdene i land vi ikke vil bli sammenlignet med.

Det er på høy tid å pusse støvet av drømmene. Lete etter friheten som kan skinne når begge parter er villige til både å endre seg selv, og å godta den andres forandring.

Vi kan starte med å gi fra oss privilegier. Dersom kvinner blir flinkere til å dele gleden ved å ha barn, gi fra seg noe av makten som mor, og oppleve tryggheten når partneren overtar ansvar, kan menn jobbe med den store oppgaven de lenge har hatt: Gi fra seg makt på nesten alle andre områder.