REDAKTØRER i mange land har all grunn til å tenke seg om mange ganger før de går til det skritt å publisere materiale som kan vekke religiøst raseri. I politisk ustabile regioner, med store mengder fattige, illiterære troende, kan liten tue fort velte store lass. Ikke fordi fattige troende er mer voldelige av seg enn andre, men fordi den som ikke selv kan lese eller skrive, lettere kan bli ofre for voldelige aktivister.

Pidestall.

Norske redaktører, derimot, har langt færre grunner til å holde tilbake materiale som er relevant for at leserne skal kunne orientere seg. Redaktøransvaret skal også ivareta religiøse menneskers følelser. Men ikke i den grad at de settes på en egen pidestall.

Fredag angrep en muslimsk mann den danske tegneren Kurt Westergaard. Det var han som tegnet Muhammed med en bombe i turbanen. Tegningen blir sjelden publisert i norske aviser. Men de finnes lett tilgjengelig på Internett. Uansett hva man mener om publisering, er sannsynligvis de danske muhammedkarikaturene ikke norsk presses største problem i forhold til islam. Langt mer alvorlig er den generelle uvitenheten – ofte forkledd som overdrevet respekt og redsel – som preger norske redaksjoner. Mangel på kunnskap fører igjen til selvsensur som i det lange løp ikke tjener noen.

Selv generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, bidrar til denne situasjonen. Lørdag sa han til Dagsrevyen at «det finnes tusener av terrorceller der ute som har som mål å tilintetgjøre vår livsform». Til Aftenposten sa Kokkvold samme dag at det finnes «hundrevis av terrorceller» i sving. Truslene mot våre danske kolleger er alt for alvorlig til at pressens ledere kan sleive i vei på denne måten.

Innskrenkede.

Men i mediene oppfører vi oss generelt som om alle muslimer er sinnsforvirrede, innskrenkede eller har voldelige tendenser, og uansett ikke i stand til å håndtere provokasjoner annet enn ved å ty til ytterligheter.

Politikerne gjør sitt. I Klassekampen har Stortingets visepresident Akhtar Chaudhry tatt sterkt avstand fra angrepet på Westergaard, og slik er Chaudhry sannsynligvis representativ for norske muslimer. Men han trasler det til for seg. Chaudhry kaller overfallsmannen «sinnsforvirret», og tildekker muligheten for at mannen kan være representant for en voldelig islamistisk gruppe. Men selv om Chaudhry mener det er feil å publisere karikaturene av profeten, forsvarer han retten til å gjøre det. Heldigvis, for det må være lov å være provoserende på trykk, ja, til og med ondsinnet, og likevel bare bli angrepet verbalt.

Hensynet til muslimenes følelser oppsto lenge før 11. september 2001. I 1976 kom den amerikanske storfilmen Muhammed, Messenger of God. Et historisk epos i samme genre som Ben Hur, med Anthony Quinn i hovedrollen. Filmen viste aldri selve profeten. Quinn spilte Muhammeds onkel Hamza, men ingen gestaltet Muhammed. Også kommersielle krefter rettet seg altså etter «forbudet» mot å avbilde Guds sendebud. Forskjellen på da og nå er at Muhammeds fravær ikke vakte noen oppsikt. Og fordi filmen ble laget på denne måten, blir den også sett i den muslimske verden.

Medinas juvel.

Hvor går grensen for hva som er farlig å ytre? Svaret er ikke klart. I 2007 kjøpte Random House, verdens største engelskspråklige forlagshus, inn den historiske romanen The Jewel of Medina, om Muhammed og hans yngste kone, Aisha. Boken skulle vært utgitt i USA høsten 2008. Men forlaget ombestemte seg. I stedet for å gi ut boken, sendte de ut en pressemelding. Der het det at boken kunne «virke fornærmende på noen i det muslimske samfunnet, og føre til vold i et lite, men radikalt segment».

Forfatter Sheryl Jones trodde ikke på forlaget, og sendte selv et manuskript til IslamOnline, et av verdens største islamistiske nettsteder. IslamOnline skrev at Medinas juvel var full av feil, kulturell forvirring og hollywoodske forestillinger. «Bør boken stanses?» spurte nettstedet. Og svarte selv nei, slett ikke. Den burde gis ut.

Religiøst raseri.

Saken er at voldelig, religiøst raseri alltid trenger hjelp for å bli til en brann. I den danske karikaturstriden sørget en ytterliggående dansk imam for tennvæsken, ved å reise rundt i Midtøsten med karikaturene. Uten ham hadde vi knapt sett noen strid.

Det er slike figurer vi må lete etter. Og nettopp det driver Politiets Sikkerhetstjeneste på med – med god hjelp av en rekke «vanlige» muslimer.

Menige fundamentalistiske islamister er nemlig ikke voldelige. Stort sett er de aller mest opptatt av å leve nøyaktig slik Muhammed gjorde, og forholder seg altfor lite til det moderne Norge.

Skulle de likevel slumpe til å lese en avis, er det liten grunn til å frykte reaksjonen fra den menige islamist. En fornærmet islamist trekker seg dessverre oftest tilbake, heller enn å delta i demonstrasjonstog. Det er faktisk et demokratisk problem.