Ideen om at muslimer ikke burde ha samme rettigheter som andre folk her i landet, er slett ikke ny. Da det gamle radarparet Per Ståle Lønning og Tor Erling Staff i TV-programmet «Klart svar» spurte sine seere om muslimer burde få lov til å praktisere sin religion her i landet, svarte 82 prosent av seerne «nei».

Det var i 1993.

82 prosent av TV-seerne ga altså aktivt uttrykk for at religionsfriheten ikke gjelder muslimer.

Riktignok handlet programmet om dødsdommen over Salman Rushdie og alle hans hjelpere, og sant nok hadde den muslimske legen Zahid Mukhtar hisset opp seerne etter beste evne ved blant annet å si at islamske lover står over norsk lov.

Men det skulle altså ikke mer enn én oppvigler til før vi ville frata en hel gruppe nordmenn deres demokratiske rett.

Kampen om talerstolen

Når det gjelder muslimer, klarer hverken vi i mediene eller resten av offentligheten å forholde oss til flere versjoner av sannheten. En muslim er en muslim, og det synes å være en utbredt holdning at jammen får de lære seg å gå i takt. Vår takt.

Blant annet derfor pågår det akkurat nå en kamp også blant norske muslimer: Hvem av dem skal ha definisjonsmakten? Hvem skal komme i posisjon til å definere for offentligheten hva islam er?

Det gamle TV-programmet «Klart svar» var et sirkus, og innringerne knapt et representativt snitt av befolkningen. Men likevel en ubehagelig pekepinn om at mange av oss har dypt udemokratiske sider.

Statlig verdiarkiv

Holdningene lever i beste velgående. Forrige søndag gikk landsstyret i Fremskrittspartiet inn for å utrede forslag som kan nekte statsborgerskap til personer som ikke deler grunnleggende norske verdier.

Slik kan nye statsborgere komme til å måtte gjennomgå en test som viser om de deler norske verdier og holdninger.

Når samfunnet vårt endelig har kommet så langt at arbeidsgivere flest ikke har lov til å spørre ansatte om deres politiske eller religiøse overbevisning, skal altså staten forhøre nye statsborgere om disse spørsmålene.

Hva skal vi med et datalagringsdirektiv hvis vi får et statlig verdiarkiv?

At Frp foreslår noe betyr ikke at det blir virkelighet. Men siden nær 23 prosent av alle nordmenn stemte på Frp ved siste valg, representerer partiet mange av oss. Partileder Siv Jensen er heller ikke fremmed for at det skal bli lettere å ta statsborgerskapet fra folk. I dag kan man miste statsborgerskapet dersom det viser seg at det er innvilget på grunnlag av feil opplysninger. I fremtiden kan man kanskje miste passet dersom man har feil meninger. Det blir trange tider.

Å gi plass

Innvandrere generelt, og i disse dager muslimer spesielt, nektes rett og slett en av de grunnleggende rettighetene i samfunnet vårt: Retten til å gå i utakt.

For noen år siden intervjuet jeg en flyktning som formulerte seg slik: «Sier du «Hjelp meg!» til en nordmann, så er alle veldig hjelpsomme. Men sier du «Kan du flytte deg litte grann, slik at jeg også får plass?» så blir de helt stive.».

De siste ukene er det Mohyeldeen Mohammads avskyelige syn på verden som har fått oss til å reagere. Han viser holdninger svært få innbyggere i dette landet deler.

Men dersom vi er så kristne og så frihetselskende som vi liker å gi oss ut for, må vi være i stand til å skille mellom en persons holdninger og hans menneskeverd. Det første kan vi ta avstand fra. Men det andre ligger fast. Og gir man Fremskrittspartiet alene skylden for frynsete holdninger, gjør man partiet urett. Mohammads uttalelser har fått politikere langt inn i SV til å ville ta statsborgerskapet fra folk. Annerledes kan det ikke tolkes når avtroppende leder i Oslo SV, Heikki Holmås, har gitt klar beskjed om at Mohammad kan pelle seg ut av landet, og stortingsrepresentant Håkon Haugli (Ap) forteller til avisen Utrop at Mohammad ikke har noe i Norge å gjøre. Av en eller annen grunn minner Haugli samtidig om, på Twitter, at ytringsfriheten også gjelder for mennesker vi avskyr. Enkelte aviskommentatorer har også ymtet frempå om at Mohammad bare kan stikke.

Mener de at et statsborgerskap bare er til låns, og at nordmenn kan deles inn i A-borgere og B-borgere? Hva gjør i så fall det med alle bestrebelsene for å integrere folk?

Metoder, ikke meninger

Det ser ut som om vi ikke stoler på at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) er i stand til å gjøre jobben sin. Høsten 2007 fortalte daværende PST-sjef Jørn Holme at PST da hadde spesiell oppmerksomhet rettet mot 200–300 personer i Norge. Tallet omfattet ikke bare muslimer, men mennesker av alle avskygninger, som på en eller annen måte kunne være farlige for landet.

Holme gjorde det klart at PST ikke er opptatt av enkeltmenneskers holdninger eller meninger, men av metode og virkemidler. Den samme holdningen har også den nye PST-sjefen.

Når vi diskuterer ytringsfrihet, glemmer vi ofte at det i Norge skal være tillatt å argumentere for de mest ekstreme tiltak, så lenge det skjer med demokratiske virkemidler. Selv om dødsstraff er avskaffet, er det tillatt å arbeide for at Norge skal gjeninnføre denne avskyeligheten. Det er lov å forsøke å kriminalisere homofili på nytt. Det er ikke kriminelt å slåss mot ekteskapslov eller skjenkepolitikk. Mennesker med ekstreme synspunkter må tåle sterk motstand og harde argumenter. Men så lenge de bruker demokratiske virkemidler, må de tåles.

Vi er på en farlig vei dersom vi ønsker å gradere norske statsborgere etter hva de mener og ta passet fra dem som ikke har riktige holdninger.

Det er bare gjester man kan be forlate huset. Familiemedlemmer må man lære seg å leve med.