ROMANTISK KJÆRLIGHET er idealet i det moderne Norge. Hvis utlendingsloven truer med å skille to elskende, kan offentligheten la seg piske opp til å kreve at myndighetene må fravike lover og regler. Har de elskende attpåtil barn, blir stormen desto sterkere. Særlig hvis det er mor som trues med utkastelse. Vi så det sist i saken der en filippinske au pair var på nippet til å kastes ut av Norge.

Slike folkeaksjoner kan være en sunn reaksjon på en urettferdig praksis, og i det aktuelle tilfellet førte det til at utlendingsloven blir justert. Det skal bli litt høyere terskel for å kaste ut en del av utlendingene som har barn her i landet. Barnets beste skal settes i sentrum. Det er riktig, viktig og på høy tid.

Samtidig må vi se i øynene et faktum som kan føles ubehagelig: At mange norske barn er avlet først og fremst for at en utenlandsk statsborger skal få sterkere fotfeste i landet. Det skal ikke gå ut over barna, de har uansett rett til foreldre. Historien har lært oss at det knapt finnes etiske metoder for å hindre mennesker i å få barn. Men kunnskap om situasjonen kan muligens forhindre kyniske overgrep mot godtroende mennesker.

Målrettet kurtise.

Det finnes utlendinger som leter etter norske partnere, bare for å få opphold i Norge. Man skal ikke slå av mange samtaler med de unge mennene som henger langs Akerselva i Oslo, før noen av dem åpent spør om hjelp til å finne en kvinne. Klarer mannen å etablere et forhold og avle et barn med en norsk kvinne, har han lagt grunnlaget for en fremtid i Norge. Naturligvis kan forholdet utvikle seg til kjærlighet. Men for disse mennene er det ingen forutsetning. De har viktigere ting å tenke på: Sin egen fremtid, og hele familien i hjemlandet.

I slike tilfeller frontkolliderer vår trygge og relativt bekymringsløse tilværelse med den desperate selvoppholdelsesdriften som er helt nødvendig for mange mennesker i fattige eller krigsherjede land.

Den samme kollisjonen ser vi ofte når nordmenn reiser på ferie til land der masseturisme møter fattigdom. Slike ferier kan fører til vennskap og privat bistand. Men også til tusenvis av seksuelle forhold.

Sex gir makt.

Intime relasjoner kan være uttrykk for tilfeldig, fysisk nytelse eller for romantisk kjærlighet. Men nordmenn synes å ha glemt at sex også, til alle tider, har vært et middel for å komme seg oppover.

På asylfeltet har begrepet ankerbarn bare vært brukt om barn som sendes alene fra et fattig land til land til Vesten, og her skal danne grunnlag for at foreldrene kan komme etter. Men ankerbarnet kan like gjerne være født som norsk statsborger, av en norsk far eller mor.

Ikke bare utenlandske menn søker å kaste anker på denne måten. Også kvinner på korte besøk i Norge benytter seg av denne metoden, og sørger for å bli besvangret av en norsk mann. Etterpå reiser hun hjem og føder et barn som har rett på norsk statsborgerskap, så sant farskapet kan bevises. Og det kan det, ved hjelp av DNA og advokater som spesialiserer seg på slike tilfeller. Med norsk pass kan barnet flytte til Norge, og etterpå kan moren søke familiegjenforening.

Antagelig vil både kvinner og menn bløffe om kjærlighet så lenge de har et sterkt behov om å migrere.

Kjønnsforskjeller.

Hvordan kan vi identifisere de uekte forholdene? Denne uken har Aftenposten referert litt av forskningen til stipendiat Helga Eggebø ved Universitetet i Bergen. Hun har sett på ekteskap som norske myndigheter anser som proforma, og som derfor ikke danner grunnlag for familiegjenforening. Eggebø har dokumentert det vi har sett tegn på: Norske menn kan ganske enkelt importere utenlandske ektefeller. Norske kvinner har støtt på langt flere problemer, og møtes med mistenksomhet fra Statens side. Myndighetene tror vi blir lurt av falske, utenlandske menn, og avslår oftere familiegjenforening for oss.

Baserer politiet, UDI og UNE seg på fordommer, eller er det lettere å lure kvinner enn menn inn i ekteskap? Er tyrkiske og tunisiske menn sleipere og mer beregnende enn thailandske og russiske kvinner?

Fedre diskrimineres.

En importert hustru vil i uansett ha større sjanser for å bli værende i Norge, om hun rekker å bli gravid. For hvem vil kaste ut en mor som har norsk barn? Langt enklere er det å kaste ut fedre. En forskjellsbehandling barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken bør se nærmere på.

Ønsket om et tryggere økonomisk liv er sannsynligvis likelig fordelt mellom kjønnene, også i fattige land. Slik ønsket om å bli elsket – og evnen til selvbedrag – er likt fordelt hos norske kvinner og menn.

Og selv om de fleste ekteskap på tvers av landegrenser er reelle forhold, vet vi at mange er bygget på svindel. Å lure en godtroende person til å tro at man blir elsket, er et grovt overtramp. Samtidig er det en grense for hvor naive og blåøyde voksne mennesker kan tillate seg å være.

Dette er eggen våre lover balanserer på.