Fordi de fortjener det

Under tittelen "Hannibal Gadafis private festbilder", inviterer dagbladet.no oss til å se Gadafi-sønnen Hannibals ville festliv, narkotika og damer. Men på det første bildet i serien ser vi hverken Hannibal, "kvinner" eller luksus. Vi ser flere bilder av hans avkledde kone, som med baken i været i sengen poserer for sin ektemann.

Et karakterdrap

Aline, 29 år, er fremstilt som et ondt kvinnemenneske. Karakterdrapet er vel gjennomført. Uansett hvilken rolle hun spilte i dette korrupte torturregimet, er hun et menneske, og opptrer ikke annerledes på disse bildene enn en hvilken som helst norsk kvinne fra middelklassen i festlig sammenheng. Hvordan hadde vi reagert om det uten samtykke ble trykket pikante privatbilder fra ektesengen til norske kvinner, fordi de tilfeldigvis lever med en korrupt, mektig nordmann? Norske medier opptrer ofte som om personvernet og vernet om privatlivets fred avtar proporsjonalt med geografisk avstand.

Ironisk nok blir vi i samme sak opplyst om at Aline er blitt sterkt mishandlet av ektemannen, videre siteres tjenestepiken på at Aline er psykisk ustabil. Ifølge Vær varsom-plakaten skal pressen gi ekstra vern til mennesker som har lidd overlast eller er sårbare. Ved å publisere bilder av denne kvinnen, uten hennes samtykke, der hun sitter på do, spriker i bikinitrusen i en privat hage, eller viser frem underlivet sitt for sin ektemann i sengen, signaliserer vi at mediene kan bli en forlengelse av opprørernes skjending og krenking av menneskeverdet.

Ren underholdning

Karakterdrapet og fotoskjendingen av Aline var tydeligvis greit, mens voldtekten av despoten Gadafi er det ikke skrevet ett ord om. Er Aline også offer for ulik behandling av mann og kvinne?

Unngår vi kritikk av opprørernes brudd på menneskerettigheter ved å snu oss vekk når menn blir mishandlet, mens despotens kvinner bare er ren underholdning og fritt vilt?

Internasjonal presse har, I motsetning til norsk presse, i detalj omtalt voldtekten av Muammar Gadafi, der en av opprørerne penetrerer ham med en pinne før han blir skutt og drept.

New York-baserte Human Rights Watch har advart mot en "trend med drap, tortur og misbruk" I Libya, etter at 53 mennesker, angivelig Gadafi-lojale folk, ble funnet drept på et hotell i Tripoli. Trolig er de blitt utsatt for tortur og bestialitet. Norge har hjulpet opprørerne til makten, og vår presse bør derfor følge situasjonen i Libya med haukeblikk. Eller er det nettopp slikt vi ikke vil vite om våre allierte?

Hvis det er slik at publiseringen av de private bildene av Aline er "greit" fordi "hele verden har trykt disse bildene" eller for å demonstrere "Gadafi-familiens luksusliv", da synes jeg man skal si det rett ut: At i norsk presse 2011 er krenking av despotens kvinner tillatt. De er fritt vilt. Fordi de fortjener det.