VED FØRSTE ØYEKAST virker Klassekampens og Dagbladets uthenging av forfatteren og journalisten Hege Storhaug som en stygg kampanje for å frata en organisasjon som Human Rights Service all troverdighet. Slike antikampanjer er ingen nyhet for Storhaug som har en lang karrière med personangrep mot seg, uten at det noen gang har klart å stoppe henne. Storhaugs virksomhet er journalistisk og dokumentarisk. Hun har gjennom 20 år fått kilder til å stå frem i offentligheten og fått dem til å snakke om såpass grove overgrep at det har truffet offentligheten som kulturelle voldssjokk.

Etter gjentatte personangrep og motarbeiding kan det se ut til at Storhaug fikk blod på tann, og startet med å gå over lik for å ta ondet ved roten. Dumping av mennesker i utlandet, flerkoneri, omskjæring og tvangsekteskap. Hun erklærte også krig mot patriarkatet. Det er her det er viktig å skille mellom personangrep og helt nødvendig etisk kritikk mot Storhaugs metode som åpenbart er innbakt i Human Rights Service. Storhaug er informasjonssjef i HRS. Og det er det dette handler om.

Forestill dere at for eksempel nordkoreanske feminister går inn i norske krisesentre og henter ut 17–18 år gamle traumatiserte jenter som er blitt voldtatt, banket opp eller har opplevd annet alvorlig svik fra familien. Feministene avlytter jentene, overvåker dem, intervjuer dem, de blir avbildet, og så hviskes det en søt sang om berømmelse i ørene deres. Dagen etter er ansiktene til jentene klint utover avisenes forsider som ofre for norsk kultur. Eller norske voldelige menn.

Skarpe reaksjoner

Selvfølgelig hadde et helt kobbel med psykologer, sosionomer og mediekommentatorer reagert. Reagert først og fremst på grunn av ofrenes unge alder. Og den psykiske virkningen det har for traumatiserte mennesker å bli mediefrontfigurer i alvorlige voldssaker, og da særlig når det hele er blitt organisert med andres ord og brennbare engasjement.

Som om de ikke var individer, men levende skjold for andre idealistiske ildsjeler. For det disse ofrene trenger minst av alt, er mediekjøret som Storhaug alltid legger opp til. Det er omtrent slik Storhaug har brukt minoritetsjenter. For å få sympati, og for å opplyse om kanskje den viktigste kulturprotesten i norsk samtid. Resultatet er at jentene risikerer å betale en dobbel blodpris. Først som ofre for svik fra sine nærmeste, så som kanonføde for Storhaug.

Kilderespekt

En god journalist trenger kilder. En enda bedre journalist trenger kilder som kan stå frem, helst med fullt navn og bilde, og en aktivist som Storhaug trenger noen til å bekrefte hennes kritikk av overgrepene i innvandrermiljøene som Storhaug selv ikke har vært utsatt for. Og Storhaug har hauger med statistikk, dokumentasjon, grusomme bilder og voldshistorier å vise tenåringsjentene når de skal legge seg om natten. Mer enn nok til at hjelpetrengende og ofte isolerte jenter står opp dagen etter, klare for å være soldater i denne mediegeriljakrigen, mens hjertene deres fortsatt blør.

Selv mot krigens ofre har man etisk ganglag. Man lar ikke ofre bli eksponert for mediene uten samtidig å ta ansvar for de konsekvensene det får. De blir kanskje heltinner og mediestjerner i to dager, men så skal de tilbake til hverdagen. Man ødelegger mennesker på denne måten.