Utskrift er sponset av InkClub InkClub
  • Feminister har alltid brukt sterke virkemidler. Her demonstrerer suffragetter som kjempet for å gi kvinner stemmerett ,anført av Emmeline Pankhurst (i midten). Først i 1928 fikk kvinner stemmerett i Storbritannia på lik linje med menn. I Norge skjedde det i 1913.

    FOTO: CAMERA PRESS/TPS

Umoralsk frihetskamp?

Moralistene vil kvele friheten med sin forargelse over tabloidene.

TROR DERE DE som står midt i striden liker å snakke om disse tingene? Dere som er så lei av islamdebatten må gjerne lese norske ukeblader – de er garantert islam- og muslimfrie soner. Men hver gang dere himler med øynene og tror at dette ikke angår dere, begår dere en unnlatelsessynd.

Unyansert kritikk

Medisinstudenten Attiq Ahmad Sohail gikk nylig til angrep, i en kronikk her i Aftenposten, på den feministiske aktivismen til Sara Azmeh Rasmussen og undertegnede, og koker alt sammen til en unyansert mediekritikk. Han angriper kvinnens integritet som meningsytrer ved å sammenligne feminismen i spaltene med oppmerksomheten den terrortiltalte Arfan Bhatti har fått.

Sohail etterlyser videre en nøktern debatt i stedet for «nakne spaltister som har tatt bakveien inn i norske aviser». Om Sohail hadde sett litt mindre på nakenbilder og lest litt mer spalter, ville analysen hans kanskje vært litt bedre begrunnet. Aksjonisme har aldri vært nøkternt. For å protestere mot grovt undertrykkende samfunnsstrukturer har aktivister alltid brukt oppsiktsvekkende aksjoner, slik suffragettene gjorde tidlig på 1900 tallet. Kvinner har måttet ty til sterke virkemidler for å bryte gjennom med sin sak, kall det gjerne tabloid, men det virket og det var helt nødvendig.

Moralisme

Moralisten Attiq Ahmad Sohail er altså ikke fornøyd med den feministiske utviklingen, og det at kvinner får spalteplass for å si sin mening – og protestere mot det de opplever som grovt undertrykkende i samfunnet. For ham er denne debatten en urovekkende trend. Hva blir du redd for, Attiq? Er frykten for islams omdømme nok til å sensurere kvinner?

Jeg håper flere skriver om sine egne liv og de forholdene som begrenser deres livsvilkår. For hvis Attiq Ahmad Sohail får sette dagsorden i avisene, kommer aldri samfunns- eller religionskritikk opp til overflaten. Av frykt for å ikke støte noen, av frykt for å ikke være nøkterne, skikkelige eller dydige nok, slik kvinner til alle tider har blitt skremt til.

Moralistene vil kvele friheten på grunn av sin forargelse over tabloidene.

Urovekkende

Theo Van Gogh ble drept i Nederland for sin kunst. Den samme skjebne kunne Kurt Westergaard i Danmark fått. Den danske politikeren Naser Khader, som er politikeren som har formulert den mest nyskapende integreringspolitikken i Europa, går med livvakt fordi han og hans familie er truet på livet av folk som bruker nettopp islamisme som begrunnelse for å angripe ham. Naser er en selverklært moderat muslim. I Aftenposten i går kunne man lese om seksuell trakassering og mobbing av innvandrermenn og kvinner på Grønland som ikke fulgte moralske religiøse påbud.

De reaksjonære moralistene mener at politikere, kunstnere og feminister er urovekkende fordi de forakter modernisering og likestilling mellom kjønn. Moralistene forakter individets valgfrihet og kritisk tenkning. Og enkelte er villige til å bruke metoder som vold og frykt i et fritt demokrati. Det er det som i sannhet er urovekkende. Men se, det nevner ikke medisinstudenten med et ord.

Demokratiets tap

I Sverige sliter integrasjonsministeren med kjellermoskeene som rekrutter unge mennesker med antisvensk propaganda. Det innebærer å angripe unge kvinner som blir for svenske og forakte alt som er uislamsk. Sverige vil få store problemer med slike grupper i fremtiden på samme måte som de sliter med nynazisme. Slike forhold må vi unngå i Norge og avkle holdninger som applauderer at vold og aggresjon mot frie mennesker er helt greit. Alternativet er å bukke under for dem som tyr til vold som metode. Og da har demokratiet tapt.

Religiøs psykopati

Den somaliske feministen Ayaan Hirsi Ali var forut for sin tid i Nederland, men altfor sent ute. Hennes bøker ikke bare forutså, men langt på vei forklarte voldsadferden og den religiøse psykopatien. I dag ser vi hvordan også somaliere praktiserer den mest fundamentalistiske versjonen av en bokstavtro islam og hvordan steining, håndhugginger og pisking skamløst praktiseres. Voldelig intoleranse og drap på mennesker som bryter den religiøse lov er ikke bare tolerert, men dyrkes frem i dagens Somalia.

En somalisk mann som hadde oppholdt seg i Norge i to år, sier åpenlyst til meg at han er for dødsstraff for konvertitter. Han reagerer med sjokk på at jeg, som har bodd i Norge i 30 år, er gift med en nordmann som ikke er muslim. Selv om jeg aldri har møtt ham før, gir han meg ordre om at min mann bør konvertere.

Hjerterått om rasisme

På 80-tallet var det fremmede pakistanske menn som overvåket kvinner. Dette har blitt mye bedre, men når en ny gruppe menn med somalisk bakgrunn i 2009 tror at det er greit å true og kritisere kvinner på åpen gate fordi de ikke har samme livsstil som dem selv, er det for mye seksuell frustrasjon og galskap i sving til at dette ikke skal bli oppfattet som et samfunnsproblem.

Seksuell frustrasjon fordi jeg tror at en del av motstanden handler om å ikke miste råderetten over kvinnenes kropp og deres seksualitet, arbeidsressurser og inntekt. Dette handler om religion og kultur, ikke islam i seg selv. Dette vet feminister.

Kvinneforakten rår

Sarita Skagnes ga ut boken Bare en datter, om den systematiske avlivningen av pikebarn og slaverekruttering av fattige kvinner til vestlige land. Sikhreligion og Punjab-kulturen får så hatten passer i hennes selvbiografi om det lukkede miljøet i Norge. Noe slikt har aldri blitt fortalt tidligere. Hun skriver om den hjerterå nedlatenhet hos uvitende nordmenn mot allerede sterkt vanskeligstilte innvandrede skjebner og om mennesker som vet å utnytte dette i flere leire. Hun fremstår som en meget sterk overlevende.

Voldsideologene bruker bare islams ukrenkelighet til sin egen fordel. Det er mange som fortsatt feilaktig setter likhetstegn mellom kritikk av alle voldelige utspring fra islam, og selve hatet mot mennesker som praktiserer sin tro på den vakre måten som religiøs fordypelse og omsorg også kan være for mennesket. Slike sammenblandinger forsinker prosessen.

Viktig symbolkraft

Flere hevder at det er patetisk at muslimer må ta avstand fra vold begått av gærninger. Men når voldsideologene har kuppet islam og muslimer flest mener at islam er ukrenkelig, når og hvordan skal unge menn som rekrutteres fatte at islam ikke alltid er til det beste for dem?

Muslimer som tar avstand fra slike brune understrømninger i egen kultur og viser sin støtte til Kurt Westergaard, handler ikke bare på vegne av ytringsfriheten. De skjønner også viktigheten av symbolkraften det vil ha. Iranske anti-regimedemonstranter har skjønt dette.

Voldsideologene må få klar beskjed om at muslimskfødt vestlig ungdom ikke er fritt vilt for rekruttering. Religionskritikken er mer og mer synlig fordi det skjer en modernisering innad i miljøene også, det er positivt. I neste instans fører det til mer likestilling.

Les også

Kommentarer

Siste fra seksjon

På forsiden akkurat nå

Siste nytt

Tjenester

Siste fra BT

Siste fra Adressa

Siste fra fevennen

Siste fra aftenbladet

Dagens eAvis

Aftenposten eAvis

Kjøp dagens eAvis

Les mer