DETTE ER BARE dumt, saken kunne vært løst på et øyeblikk, hvis bare Utlendingsnemnda tok til vettet, sier Venstre-leder Trine Skei Grande til forsamlingen foran henne.

Godt voksne nordmenn og minoritetsungdom hadde funnet sammen i solen utenfor Stortinget denne mandagen der de demonstrerte til støtte for søskenparet Fozia og Abbas. Flere politikere hadde møtt opp for å vise sin støtte.

I ett år har de sittet i Kirkeasyl. De har bodd i Norge i 18 år og gått på norsk skole. Hvordan er det mulig at disse hjerterått skal kastes ut av landet og hvordan har de det? For å få svar på det reiser jeg ut til dem, til Holmlia kirke.

Jeg møter to unge sårbare traumatiserte mennesker, som også viser en imponerende sunn styrke til tross for ha blitt forsømt som barn av barnevernet og regelrett forfulgt av utlendingsnemnda (UNE).

I ti år har de levd med trusselen om å bli sendt til Pakistan for en feil deres hjertesyke alenemor – hun er nå død – begikk da de var barn. Den ressurssvake moren kom i konflikt med norske myndigheter og mistet sin oppholdstillatelse. De intetanende barna gikk flere år på norsk skole uten å være klar over dette. Dermed er de anklaget for å ha oppholdt seg ulovlig i Norge. Faren har de ikke hatt kontakt med på 14 år. Og Pakistan er et land som er blitt dem fremmed.

Rett utenfor Holmlia kirke er ungdomsskolen de har gått på, vennene de er vokst opp sammen med. Husene til deres egne slektninger er også her i lokalmiljøet.

Men de kan ikke gå ut av døren og puste inn friluften eller besøke noen av sine kjære. De fikk et håp om å fortsette å leve sitt liv som normale norske ungdommer da de vant saken i tingretten først. I motsetning til UNES saksbehandler brukte tingsretten skjønn og lot de sterke menneskelige hensyn veie tyngst. Men UNE anket saken til lagmannsretten. Der tapte søskenparet.

UNEs saksbehandler avgjør skjebnen til disse menneskene uten å innkalle til nemndsmøte. Rettssikkerheten er truet fordi saksbehandler også er nemndleder.

Resultatet er to nordmenn som koker i UNEs skjærsild. I Holmlia kirke. Med et lokalmiljø som sitter vantro tilbake og der bestevenninnen til Fozia gjennom to tiår spør: «Hva hvis det var min mor som hadde begått den feilen da jeg var barn? Jeg er like norsk som dem».

Utlendingsnemndas advokat i lagmannsretten, der søskenparet tapte saken, oppførte seg ikke mindre skammelig enn saksbehandleren. «Har du gått på koranskole?» spør han Fozia. Spørsmålet skal lede til at da vil jo ikke overgangen til Pakistan bli så fremmed. Som om koranskoler i Pakistan med sin tragiske historie er noe som skal lokke til et liv som kvinne i Pakistan.

Det finnes ikke en sak som ligner denne saken, som er helt unik også i europeisk sammenheng. Derfor har menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg tatt opp deres sak.

Det burde bli et folkekrav at Abbas og Fozia får bli i Norge, de er i realiteten norske samvittighetsfanger. Hvem er ansvarlig for at barn straffes for foreldrenes feil eller ugjerninger?

Så hva venter du egentlig på, Knut Storberget? En ny kvelende, innesperret Kafka-sommer for Fozia og Abbas fra Holmlia?