POTET er blitt kallenavnet for nordmenn i enkelte ungdomsmiljøer. Potet er et snillere ord enn pakkis, svarting eller neger. Det er en sarkastisk, men omsorgsfull betegnelse. For en potet er ikke ond. Han følger regler. Han er ufarlig, naiv, etnosentrisk og så blåøyd og pent oppdratt at han er litt virkelighetsfjern.

Anders Behring Breivik var Ola Potet som ble terrorist. Ifølge ham selv ble han som ungdom kalt potet av sine pakistanske venner. Han var en potet som en stund levde under gjengens beskyttelse. Senere utviklet han seg til et uhyre.

Lettelse

Både nordmenn og innvandrere er lettet over at det ikke var islamsk terror nasjonen ble angrepet av. Da ville vi alle fryktet at voldelige høyreekstreme kunne komme frem overalt. Breiviks enmannskrig har ført til det motsatte, forbrødring mellom innvandrere og nordmenn. Det var det siste han ønsket.

Vi er lettet fordi han var norsk. Den lettelsen burde uroe oss mye mer enn det den gjør. Det er her vår egentlige sårbarhet ligger. Under overflaten, under appellene, under det fargerike fellesskapet må vi ikke slutte å stille oss kritisk til alt det som skaper utrygghet - uansett hvilken side det kommer fra.

Også venstresiden har skjønt at jihadistene er like farlige for muslimer som for samfunnet generelt. Fordi de er de første som hisser opp høyreekstreme, de snakker jo samme språk. Som Kåre Willoch sa: Like lite som Breivik er en representant for nordmenn, like lite er enhver terrorist en representant for sitt folk.

Utrygghet

Det var ikke bare muslimfrykt som ble vekket etter 11. september. Mange muslimske ledere ble tvunget til å gå i seg selv. De måtte se hvordan deres forakt mot vestlige verdier ga næring til politisk «høyreekstrem» islamisme hos muslimske unge og skapte utrygghet hos ikke-muslimer.

Den debatten var helt nødvendig for å stoppe rekruttering til vold og skape likestilling og åpenhet i de mer og mer krysspressede minoritetsmiljøer som fikk sine ofre på grunn av gjengoppgjør, kriminalitet, æresdrap og tvangsekteskap. Den nye feminismen utfordret mødrene til å søke likestilling for å være en del av det samfunnet deres barn vokser opp i. For far og mor kjenner ikke gatas lov i dette samfunnet. De kjenner ikke det nye Norge, ungdommen som nå er blitt voksen, generasjonen som Anders Behring Breivik er en del av.

Årvåkenhet

Vi som har forsøkt å sette multietnisitet på dagsorden i en årrekke, har måttet være årvåkne på to fronter: den hvite nasjonalsjåvinismen og voldstruslene fra jihadister. Også voldelig politisk islam er høyreekstrem.

Når tankegodset til Breivik leses av oss, vet vi at fakta som han henviser til på sitt eget forskrudde vis, det som han bruker for å legitimere sitt hat, til dels er basert på erfaringene til alle som er vokst opp i et multietnisk Norge. Derfor er dette farlig. Derfor våger høyreradikale på kvalmende vis å rose Breiviks tankegods, selv om de tar avstand fra vold. De vedkjenner seg ikke sammenhengen mellom ideologi og konsekvens.

Dyret

Terroren tvinger oss til å se dyret i menneskeheten inn i øynene - det uhyret som har våknet i alle historiske epoker, i alle verdens hjørner. Det uhyret som ligger latent i menneskesinnet, hvis det blir vekket. Det gjør ideologi til vold, politisk kamp til selvutslettelse, frykt til forbrytelser mot menneskeheten. Dette dyret kjenner ingen religiøse, kulturelle eller etniske grenser.

Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket, og traumet. Derfor må vi aldri mer bli sjokkert over at det denne gangen våknet hos en blåøyd, blond vestkantgutt. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Demoniserer man en fiende for mye, vil man aldri forstå ham. Og forstår man ham ikke, kan man aldri bekjempe ham.

Hver generasjon må jobbe for å finne ut hva som gir næring til dette dyret.

Mannsidentitet

Samtidig som vi ser på hva som kan ha ført til et så sterkt hat at islamofober begår terror mot sine egne, må vi spørre hvem den norske mannen i det nye Norge er. Han som føler at han ikke kan beskytte sin ære. Er han Ola Potet, eller er han korsfareren Sigurd Jorsalfar? For gutter som flørter med politisk islam, kan spørsmålet være: Er jeg «Osama bin Laden» eller en diskriminert, fremmedgjort slave i et vestlig land? Slike spissformuleringer leveres av voksne ideologer som bruker unge identitetsløse menn i sin krig.

Kunne dette skjedd min bror, spurte den norske terrorforskeren Laila Bokhari da hun reiste til sitt andre hjemland for å studere hjemmeavlet terrorisme i Pakistan. Hun ville møte jihadistene, høre deres historier og lese deres manifester i filler. Svaret på spørsmålet ble ja. Det kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendigheter, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet.