Det kinesiske imperium

• >

Gatekampene i Urumqi på søndag var en varslet katastrofe. Spenningen i Kinas nordvestlige Xinjiang-region har bygget seg opp i lang tid, spesielt det siste året. En gnist var alt som skulle til for å få kruttønnen til å eksplodere.

Gnisten kom noen dager tidligere, da to arbeidere på en fabrikk i Sør-Kina ble drept etter at noen satte ut et rykte om at de skulle ha voldtatt en kvinnelig medarbeider.

De to drepte mennene var uigurer, et hovedsakelig muslimsk, tyrkisk folkeslag som har sitt opphav i Xinjiang-regionen. Drapsmennene var han-kinesere, folkegruppen som utgjør rundt 90 prosent av Kinas befolkning.

Episoden ble dårlig håndtert av lokale myndigheter, som ikke ga den den oppmerksomheten uigurene mente at den burde få. Derfor organiserte studenter i Urumqi en demonstrasjon på søndag. Hva som skjedde etterpå, er fortsatt innhyllet i usikkerhet. Men vi vet at det eksploderte i Urumqi.

Offisielle tall tilsier at 156 mennesker døde etter gateslagene som fulgte i kjølvannet av demonstrasjonen. Mye tyder på at de fleste drepte var han-kinesere fra arbeiderklassen. Men uigurer i utlandet hevder at minst 400 mennesker, hovedsakelig uigurer, ble drept.

Uansett utgjør slaget i Urumqi de største etniske urolighetene i Kina på flere tiår. Alt er definitivt ikke som det skal være mellom de ulike etniske gruppene i Midtens rike.

Selvstyre.

Kommunistregimet i Beijing definerte på 1950-tallet at landet består av 56 ulike folkeslag. Det var en kunstig katalogisering som sto i sterk kontrast til de løse skillelinjene som hadde preget Kina tidligere. Flere ulike folkeslag ble plassert i samme etniske bås – det var som om noen skulle si at nordmenn og marokkanere tilhørte samme nasjonalitet.

Det har sine fordeler å tilhøre en av landets 55 minoriteter. Man har blant annet lettere for å komme inn på universitet, og man får føde flere barn enn han-kineserne.

Og stort sett lever folkeslagene i fred med hverandre. Men to-tre grupper skiller seg ut: Uigurene, tibetanerne og – i mindre grad – mongolene.

Disse gruppene har sterke historiske røtter utenfor det kinesiske imperiet. Alle har en religiøs tilhørighet utenfor Kina. Og uigurene og tibetanerne har sterke bånd til eksilmiljøer i utlandet.

Da Mao skulle bygge opp det kinesiske riket etter årtier med borgerkrig, sto den kommunistiske ideologien i sentrum. Men han bygget også opp store motsetninger mellom folkeslagene, og sørget for at han-kineserne hadde all reell makt.

Tibet og Xinjiang er riktignok definert som autonome regioner med en viss grad av selvstyre, og guvernøren tilhører som regel en minoritet. Men partilederen – som troner øverst i hierarkiet – er alltid han-kineser.

Nasjonalisme.

Ideologien døde sammen med Mao. Etterfølgerne måtte finne et nytt lim for å holde landet samlet. De fant det i form av økonomisk utvikling – man holder sammen i oppgangstider. Men like viktig var oppbyggingen av nasjonalismen. Han-nasjonalismen.

Denne nasjonalismen er svært skadelig for det harmoniske samfunnet president Hu Jintao ønsker å skape. Om uigurer og tibetanere har følt seg som annenrangs borgere tidligere, gjør de det iallfall når han-nasjonalismen blusser opp.

Xinjiang betyr «nytt grenseområde» på kinesisk. Flere uigurer, spesielt i utlandet, kaller det enorme landområdet noe helt annet: Øst-Turkestan. Og uigur-nasjonalismen øker i takt med han-nasjonalismen. I tillegg tar stadig flere uigurer høyere utdanning, noe som gjør dem mer bevisste sitt etniske opphav.

Beijing-myndighetenes verste mareritt er en sterk separatistbevegelse i Xinijang eller Tibet.

Disse områdene er så strategisk viktige at de må beholdes til enhver pris.

Xinjiang blir stadig viktigere som energileverandør. I tillegg grenser regionen til hele åtte sentralasiatiske stater som er i ferd med å bli tette samarbeidspartnere med Kina.

«Huaren».

Derfor gjør Beijing-myndighetene alt de kan for å bevare kontrollen over disse områdene. De pøser på med penger, bygger infrastruktur, sender inn han-kinesere slik at urinnbyggerne kommer i mindretall. Minoritetenes religion, kultur og bevegelsesfrihet blir hemmet. Når noen protesterer, bruker Beijing rå makt for å stanse dem. Slik som i Tibets hovedstad Lhasa i mars i fjor, og slik som i Urumqi nå på søndag.

Dette er en dårlig løsning på lang sikt. Hverken uigurene eller tibetanerne kommer til å bli noe mer fornøyde med sine makthavere på denne måten. Det Beijing i stedet burde gjøre, er å hente frem det gamle uttrykket huaren, som inkluderer alle som hører inn under det kinesiske riket.

Dermed kan myndighetene lære av USAs eksempel og definere Kina ut fra en felles kultur, ikke en etnisitet. Det finnes tross alt 130 millioner minoritetskinesere.