En tåre for Sri Lanka

VERDENSHISTORIEN er full av fortellinger om hvordan man kan snu en tilsynelatende håpløs situasjon til en overlegen seier. Hvem hadde trodd at Mao Zedong skulle styre Kina i 30 år, da han og et stadig minkende antall kommunister på 1930-tallet ble jaget fra skanse til skanse under Den lange marsjen?

Og hvem hadde på 1760-tallet trodd at en liten gruppe idealister snart skulle beseire stormakten Storbritannia og danne et samvelde av stater som senere ble verdens mektigste nasjon?

Opprørsgruppen LTTE, også kjent som Tamiltigrene, er også i en David-mot-Goliat-situasjon. Men drømmen om å oppnå det umulige går sannsynligvis ikke i oppfyllelse denne gang.

De siste månedene har opprørerne, som ønsker selvstyre for tamilene, gjemt seg i et lite jungelområde i det nordøstlige Sri Lanka. Omringet av regjeringssoldater har de lite annet å gjøre enn å håpe på et mirakel som trolig ikke vil komme.

Uten nye forsyninger, uten internasjonale støttespillere, uten annet enn trestammer og uskyldige mennesker å gjemme seg bak, er det bare et tidsspørsmål før regjeringen setter inn et siste støt for å få en slutt på borgerkrigen som har lammet den vakre øya siden 1983.

Det blir sannsynligvis et svært blodig oppgjør. Enda blodigere enn det har vært hittil. I en borgerkrig som har drept minst 70000 mennesker, har trolig nye 3000 mistet livet bare siden nyttår. Katastrofen er enda verre, enda mer prekær, enn den som rammet sivilbefolkningen i Gaza ved årsskiftet. Vi er mange som feller en tåre for Sri Lanka.

På overtid.

I flere måneder har vi hørt at det siste slaget er like om hjørnet. Noe av årsaken til at det har tatt så lang tid å få kontroll over de fåtallige gjenværende kvadratkilometerne, ligger i at tigrene hadde samlet opp langt flere våpen og mye mer ammunisjon enn man trodde på forhånd. Som regjeringsstyrkene skyter, får de overraskende kraftige svar.

De rundt 100000 fattige tamilene som holder til i det vesle området er en annen, viktig årsak til at slutten på krigen ennå ikke er kommet. FN og flere hjelpeorganisasjoner hevder at LTTE bruker sivilbefolkningen som levende skjold og nekter dem å forlate området. Samtidig er det lite for dem å rømme til – regjeringen sørger for at alle flyktningene blir plassert i store, inngjerdede leire der de trolig vil forbli på ubestemt tid.

En tredje grunn er det internasjonale presset. Norge og USA er de fremste aktørene på øya akkurat nå, og begge landene jobber febrilsk for å unngå det nærmest uunngåelige blodbadet. Colombo-regjeringen gjør derfor alt den kan for å skyve disse landene fra seg slik at generalene får større spillerom.

Hærverk.

Derfor skjøt de tamilske demonstrantene seg selv i foten da de gikk til angrep på Sri Lankas ambassade i Oslo på søndag. Demonstrantenes hovedmål er å trappe opp Norges innsats på øya. Men hærverket på ambassaden kan ha ført til det motsatte.

Mandag ble ambassadør Tore Hattrem kalt inn på teppet for å motta en skyllebøtte fra Sri Lankas myndigheter. Han fikk høre at Norge ikke lenger var ønsket som tilrettelegger i fredssamtalene.

Sri Lankas tidligere president omtalte for noen år siden de norske diplomatene på øya som «salmon-eating busybodies». Ambassadehærverket ga regjeringen i Colombo et påskudd for å skyve de brysomme laksespiserne ut i kulden.

Det er verdt å merke seg at Sri Lanka ikke formelt har sparket Norge som fredsmegler. Det har ikke kommet noe brev fra presidenten. Det ville i så fall ha medført en kostnad: Norges rolle som mellomledd i konflikten ville ha opphørt. Og det er ikke regjeringen tjent med.

Freden må vinnes.

Det er ikke vanskelig å forstå frustrasjonen, maktesløsheten og sinnet mange eksiltamiler føler – den humanitære katastrofen er synlig for alle, selv om den mottar altfor lite oppmerksomhet.

Men LTTE-tilhengerne skal huske på at de bor i ett av få land som – i motsetning til EU og USA – ikke anser LTTE som en terrororganisasjon. Den godviljen de har opparbeidet seg i Norge blir kraftig redusert når de tyr til vold for å uttrykke sin frustrasjon. Dersom hærverket også gjør det lettere for Colombo å gjennomføre et siste angrep mot tigrene på Sri Lanka ved at «plagsomme» land som Norge blir spilt ut på sidelinjen, har demonstrantene gjort vondt verre for de sivile på den tåreformede øya.

Snart er krigen over. Da oppstår nye utfordringer. Hvordan unngå at tamilenes sinne – i mange tilfeller helt et legitimt sinne – blusser opp igjen? Tidligere forsøk på å skape en harmonisk løsning for både tamiler og singalesere, blant annet øst på øya, har ikke lykkes. Regjeringen må være villige til å skape likestilling mellom de etniske gruppene, ikke bare på papiret men også i praksis.