Hva vil vi med Kina?

Kinas visepresident Xi Jinping var klar i talen da han besøkte Mexico i februar: «Det er enkelte utlendinger som har spist seg mette, og som nå ikke har noe bedre å gjøre enn å rette en pekefinger mot oss».

Kinesere flest er ikke begeistret for åpen kritikk, spesielt ikke fra utlendinger. Det har litt å gjøre med kolonimaktenes plyndringer av Midtens rike å gjøre, men mest å gjøre med det østasiatiske konseptet om ikke å tape ansikt.

Dårlig år.

Derfor er det vanskelig for Norge å eksportere våre idealer om menneskerettigheter til Kina. Det er vanskelig å finne balansegangen mellom vennskapelig kritikk og arrogant moralisering. Denne balansegangen er en av de fremste årsakene til at Norge fører en årlig menneskerettighetsdialog (MR-dialog) med Kina i stedet for å sende ut stadige pressemeldinger der kinesiske myndigheter åpent kritiseres. Men er en årlig dialog den beste løsningen?

Det er mange grunner til å kritisere Kinas forhold til menneskerettighetene. På tross av at befolkningen som helhet har fått det mye bedre de siste 30 årene, er det fortsatt langt igjen til Kina er en rettsstat der menneskerettighetene respekteres.

2009 har vært et spesielt dårlig år. Et stort antall aktivister – blant andre den anerkjente juristen Xu Zhiyong – er blitt arrestert, og flere er dømt til mange år i fengsel. Ytringsfriheten knebles i stadig større grad, og Kina henretter fortsatt flere mennesker enn resten av verden tilsammen.

Derfor er det viktig at Norge, med vårt liberaldemokratiske system, hjelper Kina på veien mot et stabilt samfunn der meninger tolereres og der folk slipper å leve i frykt for sine myndigheter.

Den norsk-kinesiske MR-dialogen, der norske politikere og interesseorganisasjoner diskuterer rettighetene til fanger, anholdte, minoriteter og arbeidere, er dessverre blitt en hendig sovepute for begge land. Noen kaller den et «skalkeskjul».

Norge mener seg tjent med å fortsette dialogen, fordi det gjør at kritikken mot Kina kan fremstå som konstruktiv og begrenset. Kina er tjent med slike dialoger, som de også holder med andre land, fordi det gir et inntrykk av at myndighetene tar spørsmålet seriøst. Men årets dialog er, som fjorårets, utsatt flere ganger. En endelig dato er ennå ikke bekreftet. Hva sier det om Kinas holdning til møtet?

Fordømte ikke henrettelse.

Dialogen er også svært problematisk. Den fører blant annet til at Norge ikke er på banen når Xi og resten av myndighetene fortjener kritikk, for eksempel da forskeren Wo Weihan ble henrettet i desember uten å ha fått en skikkelig rettssak. EU og USA fordømte henrettelsen, men Norge valgte å la være.

Det er også problematisk at dialogen skjer bak lukkede dører. Vi vet ikke hva som blir sagt. Alt vi har å forholde oss til, er at de mange av deltagerne mener at den er konstruktiv på lang sikt.

MR-dialogen med Kina er aldri blitt evaluert. Det burde den bli.

En positiv effekt av dialogen er at den fører til samarbeidsprosjekter mellom norske interesseorganisasjoner og kinesiske myndigheter. Men slike prosjekter kan skapes på annet vis, for eksempel gjennom det FN-ledede Global Compact.

Selv om Kina ikke liker direkte kritikk, er det flere eksempler på at det kan føre til større forandringer enn hva man hva kan oppnå med en stille dialog. Xu Zhiyong ble til slutt løslatt, mye takket være eksternt press.

Det er også verdt å merke seg at den organisasjonen som har fått til mest på menneskerettighetsområdet i Kina, den amerikanske stiftelsen Dui Hua, åpent tør å kritisere Kina for bruken av dødsstraff og vilkårlige arrestasjoner.

Balansegang.

Norges politikk overfor Kina er en hårfin balansegang mellom verdipolitikk og interessepolitikk. Kina er blant landene som får stadig større makt og innflytelse i verden, noe som skjer på bekostning av Norges tradisjonelle allierte i USA og Europa. Det er derfor i Norges interesse å ha et godt og stabilt forhold til den nye stormakten.

Samtidig er det viktig for Norge å fremme menneskerettighetene, som må anses som universelle. Dette må skje på en respektfull måte, men uten at kritikken mister brodden.

Det kan koste å kritisere. Frankrike mistet handelsmuligheter og vekket misnøye i Kina etter at president Sarkozy hintet om at han kunne komme til å boikotte åpningsseremonien under Beijing-OL. Norge er for tiden midt i forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina, og ønsker ikke å miste denne muligheten. Men er dette en reell fare?

Norge er et interessant land for Kina. Vi har energi, og Kina har et skrikende energibehov. Dessuten har vi stor innflytelse i og ekspertise om nordområdene. Kina har allerede meldt sin interesse i nord. Dersom klimaforandringene skulle føre til nye handelsruter, ønsker Kina å benytte seg av disse. Derfor har kineserne nylig etablert en forskningsstasjon i Ny Ålesund, og landet har allerede forsøkt å bli medlem av Arktisk Råd.

Norge stiller derfor med gode kort på hånden i realpolitikken. Det bør gi albuerom til å ta menneskerettighetskritikken til et høyere nivå. Et stabilt, rettssikkert Kina der borgernes grunnleggende rettigheter er sikret, er nemlig også i Norges interesse.