DESEMBER 1978: Hva i all verden skulle de gjøre? Kommunistlederne, som hadde samlet seg i Beijing, hadde noen store utfordringer foran seg. Mao var død og lagt på utstilling på Den himmelske freds plass. Ideene hans forsvant sammen med ham.
Kina lå i ruiner da sentralkomiteen i Kinas kommunistparti møttes 18. – 22. desember 1978. Økonomien var på randen av kollaps, og folkesjelen var tynnslitt og nedbrutt etter Maos katastrofale kulturrevolusjon. Noe måtte gjøres. Men hva?
Nå hyller kommunistlederne Deng Xiaoping, mannen som befestet sin makt på møtet for 30 år siden, og som formante at Kina måtte reformeres og åpnes opp for verden utenfor.
Deng.
Reform og åpenhet. «Gaige kaifang» på originalspråket. Dét har vært oppskriften på Kinas suksess de siste 30 årene. Her finner vi forklaringen på hvordan flere hundre millioner mennesker kunne løftes ut av fattigdom, hvordan skyskraperne kunne reise seg med rekordfart, slik at de nå konkurrerer om plassen i storbyene.
Deng, mannen som var blitt fjernet fra makten to ganger mens Mao levde, klarte å kare seg helt til partitoppen i løpet av årene med kaos som fulgte formannens død. Uten ham hadde trolig Kina beveget seg i en annen retning. Det er lite sannsynlig at landet hadde vært verdens fjerde største økonomi i dag uten at den vesle mannen bestemte seg for at Kina måtte reformeres.
Han fortjener derfor mye av den æren han har mottatt i hederstaler i Beijing ved 30-årsmarkeringer den siste uken. Men han fortjener ikke alt sammen.
Følte seg frem.
Reformprosessen var nemlig allerede i gang da partitoppene møttes i desember 1978. Flere landsbyer eksperimenterte allerede med å dele opp kollektivene til små landflekker som ble kontrollert av hver enkelt bonde. Små lighter- og knappefabrikker hadde begynt å dukke opp i bakgårder rundt om på østkysten. Det kinesiske folk var i ferd med å reise seg etter Mao-tiden.
Manifestet som kom ut av møtet i Beijing for 30 år siden, inneholder lite revolusjonerende. Ordet «reform» er nevnt én gang, mens ordet «åpenhet» glimrer med sitt fravær. Men løpet var lagt – partiledelsen hadde bestemt seg for at Kina måtte avslutte klassekampen og heller stake ut en ny kurs for å få produksjonen opp og fattigdommen ned.
Og det var Deng som sto bak reformønsket. Han visste bare ikke hvordan han skulle reformere. Senere sa han at han måtte «føle seg frem på steinene for å komme over elven». Deng var en pragmatiker. Han mente at det ikke spilte noen rolle om katten var svart eller hvit, så lenge den fanget mus. Dermed slapp han markedskreftene til.
Det skjedde i sakte film. Den store veksteksplosjonen kom ikke før på midten av 1990-tallet. Og fortsatt er det mye som henger igjen fra det gamle systemet. Bankvesenet, telekomsystemer, mediene og andre vitale institusjoner er fortsatt i trygg, statlig forvaring.
Eksporten synker.
I løpet av de siste 30 årene er det lite som tyder på at makthaverne har hatt en overordnet økonomisk plan. De har snakket om «sosialisme med kinesiske kjennetegn», men ingen vet hva dette betyr. President Hu Jintao og hans statsminister Wen Jiabao føler seg trolig fortsatt frem på steinene for å finne neste steg fremover.
Men nå kan Deng-tanken ha fått en kraftig stopp. Varsellampene blinker nå over hele Kina. Veksten sakker etter fem år med tosifret fremgang. Eksporten sank i oktober, noe som sjokkerte mange. Og fabrikkene sier opp sine ansatte og stenger dørene. Bare i leketøysindustrien har halvparten av landets 3631 fabrikker gått under i år.
Ledelsens løsning har foreløpig vært å bygge, bygge, bygge. Dette holder liv i økonomien, men ikke på lang sikt. På lang sikt må kineserne begynne å bruke mye mer penger enn de gjør i dag. Og akkurat nå synker forbruket.
Syklus.
2009 kan fort bli Kinas «annus horribilis». Det er en slags overtroisk visshet i Kina at en vekst på under åtte prosent vil være ensbetydende med opprør og sosialt kaos. Den grensen kan fort bli krysset allerede i første kvartal. Vi har sett tegn til opprør allerede, med drosjestreiker i flere byer og voldelige demonstrasjoner, der arbeidsledige fabrikkarbeidere uttrykker sin vrede.
Kinas kommunistparti har en historie med 30-årssykluser. Om noen måneder er det 90 år siden 4. mai-bevegelsen, som utgjorde startskuddet for partiet. Til høsten er det 60 år siden Folkerepublikken Kina ble grunnlagt. Og for 30 år siden begynte altså «gaige kaifang».
Tiden er inne for en ny kurs. Nylig signerte 300 kinesiske intellektuelle et manifest kalt «Charter 08», der de krever demokrati og politiske reformer. President Hu og statsminister Wen bør lytte til kravene før det er for sent.
Kommentarer