Kinas PR-blemme

LES OGSÅ:

---

"ANTI-CNN." Det er navnet på en nettside som ønsker å "bevise" hvordan vestlige medier bevisst har manipulert bilder og nyheter for å skape et galt bilde av Kina og måten kinesiske myndigheter har håndtert Tibet-krisen på. Tilsvarende nettsider har dukket opp i stort monn de siste ukene. YouTube og kinesiske blogger er stappfulle av illsinte angrep på vestlige mediers Kina-dekning i tiden som har gått siden de første demonstrasjonene brøt ut i Lhasa 10. mars. Mange beskriver hvordan de opplever at Vesten er ute etter å "ta" Kina i et forsøk på å holde landet nede.De har rett i mye av det de sier. Dekningen av Tibet-uroen har på mange måter vært ensidig i vår kant av verden.Mye av det skyldes uvitenhet, som når vestlige medier bruker bilder av nepalsk politi som banker opp tibetanske munker som illustrasjon på Tibet-uroen. Et annet eksempel er hvordan VG i en kommentar på søndag beskrev forholdet mellom "de to landene" Kina og Tibet.Men hovedårsaken til den noe ensidige dekningen er at kinesiske myndigheter har ramlet fullstendig av lasset i forhold å presentere sin versjon av det som skjedde.

Har ikke lært.

Her i Norge og Vesten har vi fått et inntrykk av at kinesiske politistyrker gikk løs på fredelige demonstranter med rå makt da de forsøkte å protestere mot mangelen på religions- og ytringsfrihet i Tibet.Og det stemmer at det hele begynte som fredelige demonstrasjoner. Men de ble raskt voldelige da en gruppe tibetanske ungdommer gikk amok i Lhasas gater og angrep han-kinesiske sivilister. Rundt 20 personer ble drept, ifølge myndighetene.Hvilken statsmakt i verden ville ikke slått ned på et sånt opprør?Svaret er åpenbart. Kinesiske myndigheter hadde all rett til å gjeninnføre ro og orden i en av landets egne byer, selv om mye tyder på at altfor voldelige metoder ble brukt. Men vi hører likevel mer på den tibetanske eksilregjeringen i Nord-India enn på kinesiske myndigheter.De høye herrer i Beijing kan i stor grad takke seg selv for at deres versjon av hva som skjedde ikke har nådd ut i verden i særlig stor grad. PR-taktikken deres vitner om at de har lært lite siden sist gang landet ble gjenstand for store opptøyer - det tibetanske opprøret i 1988 og studentdemonstrasjonene i Beijing i 1989.

Brøt OL-løfter.

For eksempel tok det så mye som fire dager før det statlige kinesiske nyhetsbyrået Xinhua kunne bringe bilder og video av de voldelige demonstrantene i Lhasa. I mellomtiden hadde den tibetanske eksilregjeringen i Nord-India og Tibet-vennlige organisasjoner verden over fått fritt spillerom til å presentere sin versjon av saken. Det hjelper heller ikke at kinesiske myndigheter forsøker å fortelle vestlige journalister det samme som de sier innad i Tibet. De fleste kinesere har ikke tilgang til annen informasjon enn den statlige, men journalister i utlandet kan enkelt gjennomskue propagandaen som presenteres fra høyeste hold i Beijing. Når kinesiske myndigheter hevder at Dalai Lama ønsker et selvstendig Tibet, er det lett å finne sitater der han tar avstand fra denne påstanden.At Kina valgte å bryte sine OL-løfter om å gi utenlandske journalister fri tilgang til landet i tiden før og under OL - både Tibet og flere tibetanske områder utenfor provinsen ble raskt avsperret for utenlandsk offentlighet etter at demonstrasjonene begynte, bidrar også til at man velger å hente informasjonen fra andre steder. Derfor blir rapportene om 140 drepte tibetanere, et tall som er hentet fra eksilregjeringen, mye oftere brukt enn de kinesiske rapportene om drepte sivilister i Lhasa 14. mars.Myndighetene ønsker å presentere et glansbilde av Kina under OL. Med den PR-strategien landet har vist de siste ukene, har de gitt seg selv en oppgave av olympiske proporsjoner.