Vellykket Burma-diplomati

De brede motorveiene i Burmas hovedstad Naypyidaw vitner om at noe er galt. Feltene teller åtte og ti, men hvor er bilene? Hvor er folkelivet? Stedet virker kunstig, og er det også.

Her midt i Burma besluttet landets militærjunta å opprette en ny hovedstad, 320 kilometer unna landets kulturelle samlingspunkt i Rangoon. I dag, seks år senere, er stedet ribbet for sjel.

Naypyidaw var selve symbolet på Burmas skakkjørte samfunn – et land som ble vanskjøttet av overtroiske, paranoide generaler som hadde en egen evne til å kjøre landet sitt i grøften, samtidig som de beriket seg selv i sin isolerte luksusboble.

Svært få utlendinger har besøkt Naypyidaw. Det vil endre seg raskt. Burma har det siste året vært midt inne i en reformprosess som tar pusten fra både politikere og analytikere. En prosess som er vanskelig å tro på fordi den skjer så raskt. En prosess som kan skape enorme, positive endringer både for landets 60 millioner innbyggere og for hele Asia.

Fortsetter det slik, vil vestlige politikere snart stå i kø på Naypyidaws brede motorveier for å ta del i den eksplosive økonomiske utviklingen som kan følge i reformenes kjølvann.

Støtte fra Suu Kyi

Selvsagt kan den positive trenden snu, selvsagt kan myndighetene vende tilbake til isolasjonen. Selvsagt kan et militærkupp ødelegge alt. Men foreløpig peker svært mange piler i riktig retning.

Politiske fanger blir løslatt. Et upopulært kinesisk demningsprosjekt ble skrinlagt fordi folket protesterte. Den nye regjeringen – tidligere generaler som kastet uniformene sine før parlamentsvalget i fjor – snakker plutselig om demokrati og åpenhet. Myndighetene har nærmest over natten innført noen av de beste arbeidslovene i Asia. De snakker til og med om bærekraftig utvikling. Kjente aktivister som Aung San Suu Kyi oppfordrer opposisjonspolitikerne til å stille seg bak president Thein Sein – så lenge han går i riktig retning.

Mange klør seg i hodet av utviklingen. Hvorfor har myndighetene gjennomført denne snuoperasjonen? – Fordi det var nødvendig, svarte parlamentspresident og tidligere toppgeneral Shwe Mann da jeg traff ham i Naypyidaw for to uker siden.

Kanskje er det så enkelt. Kanskje innser myndighetene at landet var i ferd med å ruineres samtidig som det ble overkjørt av sine mektige naboland, India og Kina. Kanskje innser de også at verdenssamfunnet evner å reagere positivt på en ny linje.

Dette siste punktet har vært en arbeidsteori for norske diplomater og politikere de siste årene. Politikk handler mye om pisk og gulrot. Burma har fått smake pisken lenge, blant annet gjennom knallharde økonomiske sanksjoner. Nå trekkes gulroten frem. Og Norge var blant de aller første landene til å gjøre det.

Syklonen Nargis, som drepte minst 140 000 mennesker i 2008, skapte en åpning for å snakke med juntaledere som plutselig innså at de ikke kunne håndtere krisen alene. Bistanden ga rom for politiske samtaler. Utviklingsminister Erik Solheim har besøkt landet hele tre ganger siden 2009. Sist, for to uker siden, møtte han presidenten – som den første vestlige politikeren siden valget i fjor.

Humanitær hjelp og positive tilbakemeldinger har gitt norske myndigheter presidentens øre. Dersom han faktisk gjennomfører det positive løpet han har satt i gang, vil Norge sitte med svært gode kort når det nye Burma skal bygges opp. Det kan bety gode muligheter for norske selskaper så fort sanksjonene faller – noe de trolig vil gjøre raskt dersom reformene fortsetter.

Norges stille diplomati overfor Burma gjør også at verdens stormakter, deriblant USA og EU, bruker Norge som en lyttepost i Burma-spørsmålet. For et lite land som vårt har slikt stor verdi.

Fungerer ikke alltid

Stille diplomati og dialog er denne regjeringens mantra i mange spørsmål. Det fungerer ikke overfor alle land. Myndighetene i Kina, for eksempel, er såpass sterke og såpass lite reformvennlige at de vet å misbruke Norges milde linje. Den feilslåtte menneskerettighetsdialogen med Kina er en av mange illustrasjoner.

Men med Burma, der ledelsen nå er villig til å ta steget ut av sin selvpålagte isolasjon, kan en vennlig hånd fra Norge bidra til å dra i positiv retning.

Det tjener alle på. Ikke minst det burmesiske folk, som har vært undertrykket altfor lenge.