EN LEVENDE BY må ivareta så vel vern av historien som utvikling og tilpasning til tidens krav. At avveiningen er et stadig tilbakevendende tema, vitner Bjørvika-debatten om.
Vern og utvikling er to høyst nødvendige elementer i tenkningen rundt by og urbanitet. Fremfor å utdype og utfordre det komplekse forholdet, gjør motstanderne riksantikvar Jørn Holme og byrådsleder Stian Berger Røsland seg til talsmenn for ensidighet.
Forenklinger.
Jørn Holme filer på etasjehøyder og utbyggingstetthet, ønsker time out og tilskriver siktlinjer stor egenverdi – som objektive kvaliteter mer enn visuelle effekter. Riksantikvarens høye spill er dessverre ikke velegnet til å organisere fortiden som fortid, samtid og fremtid – i dag. Ja, Bjørvikas verneproblematikk er åpenbar, men Holme bygger på et utdatert vernearbeid og en sviktende byforståelse.
Byrådsleder Stian Berger Røsland er øverste representant for Oslo kommune – som har overlatt utviklingsledelse og viktige offentlige byggeoppgaver til markedet. Trolig under motto om at målet helliger midlene, har kommunen privatisert offentlig eiendom. Både modige Holme og driftige Røsland tyr til forenklinger.
Allerede i 1961 fastslo Jane Jacobs (1916-2006) at byer er «fantastiske, dynamiske steder». For New Yorks berømte byteoretiker var problemene forbundet med organisasjonsmåter.
Til tross for selvgodhet, høystemte visjoner og stor tro på Bilbao-effekter: I Oslo er det bymessige ulempe, trussel og skuffelse. Først når byen aksepteres og undersøkes kan Bjørvika utvikles til en vellykket bydel.
Vemodig.
Oslo har dessuten svake tradisjoner for å takle store byggesaker. Endrede forutsetninger har veltet mang en plan, og utallige runder har gjort kabaltenkning til en sport. Tullinløkka, Vestbantomten og Bjørvikas Barcode-rekke assosieres med omkamper, forsinkelser og kanselleringer. Og i ly av mediestøyen reiser anonymt, halvhøyt byggeri seg i Bjørvika og andre steder.
Jovisst, har antallet objekter og miljøer med behov for beskyttelse økt stort siden vernetanken oppsto for 200 år siden, mens avindustrialisering og masseturisme stiller krav til byutvikling. Det er derfor vemodig å erfare at utbyggere neglisjerer historiens betydning, mens vernefeltet fungerer som utviklingens hemsko. Minner begge om markedskrefter i fritt spill?
Nytenkning.
Det ligger i riksantikvarens oppdrag å forsinke prosesser og sørge for at utviklingshensyn ikke gjennomføres tankeløst. Men Holme virker fastlåst i en tradisjonell polarisering mellom kommersialisme og vern, bevaring og fornyelse, destruksjon og minne. Holme skulle benyttet anledningen til å nytenke muligheter, og presentere kloke, utfordrende avveininger rundt spørsmål om utvikling innenfor en historisk sammenheng. Det kunne Bjørvika behøve.
Kommentarer