Kunstmuseet mellom hjem og katedral

så Olafur Eliassons utstilling i Astrup Fearnley Museet sist helg. 1600 av disse deltok under åpningen på lørdag. Samme formiddag møtte 800 frem til åpningen av Oliver Payne og Nick Relphs videoutstilling i Museet for samtidskunst. Tallene er oppsiktsvekkende høye - ikke minst skiføret tatt i betraktning. Er år med skuffende publikumsbesøk endelig erstattet av entusiastisk interesse for samtidskunst? I så fall: Hvorfor?Begge helgens åpninger viser kunst med bred appell hos et ungt publikum. Det tradisjonelle kunstpublikum (de velutdannede, veletablerte og velbeslåtte) stiller nå i kø sammen med et raskt økende antall unge betraktere, karakterisert ved sin fortrolighet med det populærkulturelle feltet. Likevel er nok utstillingsprofil bare en forklaring på den positive vendingen i Oslos kunstliv. De omfattende strukturelle endringer som er i ferd med å gjennomføres kan være sterkt medvirkende for oppmerksom nysgjerrighet på kunstens vegne - i tydelig kontrast til det tidlige 1990-tallets vitalisering av kunstscenen gjennom små, idealistiske, kunstnerinitierte prosjekter.

Folks hjem

Generelt kan vi si at offentlige institusjoner - som våre museer - virker stabiliserende i et samfunn der forskjellene øker; de er limet som får det hele til å henge sammen. Vi skal heller ikke se bort fra kunstmuseenes vekstfremmende betydning i dagens byplanlegging. Se bare hva Guggenheim-museet har gjort for Bilbao - på godt og vondt må man kanskje tilføye. Samlet sett bidrar dette til å gi kunsten kraft. I motsetning til tidligere tiders ekspertmuseer, har vår tids kunstmuseer som oppgave å formidle kunst til mange. "Dette er en verdig ambisjon, som ikke har med populisme å gjøre," fastslår den danske Louisiana-direktøren Poul Erik Tøjner, som nylig gjestet dansk-norske Lysebu for å snakke om - nettopp museer.Omorganiseringen på Tullinløkka representerer potensiell - og tiltrengt - fornyelse, og vekker i disse dager debatt om museenes rolle. Et fremdeles nokså luftig museumsprosjekt er i ferd med å ta form på Tjuvholmen - et samarbeid mellom danske Louisiana og Selvaag-gruppen. Også her er ambisjonsnivået høyt og mulighetene åpne.Sune Nordgren, direktør for det nye Nasjonalmuseet, har ved flere anledninger understreket at nybygget på Tullinløkka ikke må bli en katedral på linje med Guggenheim Bilbao. Poul Erik Tøjner bragte med seg så vel erfaringer fra Louisiana som vyer for det nye Tjuvholmen-museet.Tradisjonelt har kirken dannet forbilde for museenes kunstpresentasjoner. Mot dette fremholdt Tøjner Louisianas humane og intime skala: "Louisiana gjorde noe nytt ved å etterligne folks hjem." Han legger også vekt på at Louisiana ikke bare er et museum, men et sted. "Også at Tjuvholmen besitter de stedsspesifikke kvaliteter som skal til for å bli et slikt sted," hevder Tøjner, og understreker at nettopp Tjuvholmens unike beliggenhet var avgjørende for at Louisiana lot seg friste til samarbeid.

Lokkebransjen

Til åpningsutstillingen i 2005 og sannsynligvis i påvente av mer permanente løsninger, velger Nasjonalmuseet for kunst å la den dristige unge arkitekten Magne Wiggen sette opp en temporær paviljong på Tullinløkka. Hva gjør et kommende museum på Tjuvholmen som uttalt ønsker å ta utgangspunkt i stedet og lokale løsninger? Jo, de går klokelig og ambisiøst i dialog med den verdenskjente og Pritzkerpris-belønnede arkitekten Renzo Piano - ikke minst kjent for Pompidou-senteret i Paris, som siden oppføringen i 1977 er besøkt av mer enn 150 millioner mennesker. Italienerens følsomhet for beliggenhet er velkjent. Rekken av arkitektoniske løsninger fra Pianos hånd demonstrerer pragmatiske og ikke først og fremst romantiske fortolkninger av genius loci, stedets ånd. "Men har ikke Oslo nok museer allerede," spør Poul Erik Tøjner, og svarer i samme åndedrag at jo da, her er det nok av museer uten nok besøkende. Den danske direktøren var ikke kjent med de nye besøkstallene, men spørsmålet leder likevel videre til hva de nye satsningene kan tilby - og hva vi selv ønsker. Vil vi ha et merkevaremuseum som folk besøker uten å bry seg om hvilke utstillinger som måtte stå på programmet? (Tøjners egen definisjon på et McDonaldifisert museum ligger faretruende nær en beskrivelse av hans eget Louisiana og forteller kanskje at museumsbransjen i ferd med å bli en lokkebransje med branding som spesiale.) Eller vil vi vende oppmerksomheten mot kunsten selv; unngå plansjer, hodetelefoner og mobilformidling i utstillingene - og i stedet legge museumsaktivitetene for øvrig i andre rom? I møte med det internasjonale kunstfeltet har et trangt norsk kunstliv vist seg å være både usmidig, utdatert og lite produktivt. Slik fristes man til å hilse ethvert eksperiment og enhver reformvilje velkommen - rett og slett av den enkle grunn at endring representerer muligheter for fornyelse. Både den pågående museumsreformen på Tullinløkka og Tjuvholmen-prosjektet kan sees i lys av det samme ønsket om forandring. Nå gjenstår det å skape de virkninger som rettferdiggjør nysatsningene - og samtidig engasjerer publikum.