SPEKULATIVT FORFALL er blitt en stor utfordring for mange kommuner. Særlig i byene lar enkelte gårdeiere sine verneverdige bygninger forfalle i den grad at de ikke kan reddes. Vi har også hørt om «beleilige» branner av bygninger som ansees som kulturminner.

Vern og forfall.

Nei, forholdet mellom vern og forfall har med respekt å melde ikke alltid blitt løst på fornuftige, relevante måter.

Til tross for en gjeldende kulturminnelov, har kommunenes håndheving av kulturminner ofte vært forpliktelsesløse salderingsposter. Kanskje kan en ny forskrift til Plan- og bygningsloven bli et brukbart verktøy.

Byttes ut.

Plan- og bygningsloven omhandler som kjent offentlig styring av vårt fysiske miljø, og dens formål er blant annet å samordne byggeaktiviteten i den enkelte kommune, ta opp til vurdering hva som er verneverdig, hva som er kulturhistorisk bebyggelse og hvilke områder som bør skjermes for utbygging.

Den første loven kom allerede i 1827, deretter fulgte flere nye versjoner utover på 1800-tallet inntil Plan- og bygningsloven ble landsgjeldende i 1965. Nå forholder vi oss til 1985-versjonen, som til nyttår blir skiftet ut med den nye som i år er vedtatt av Stortinget.

Mens kulturminneaspektet er blitt stadig mer presserende og tydelig i verden, anser den norske Plan- og bygningsloven fremdeles «brann og helse» for å være de viktigste grunner til å sikre verneverdige bygninger.

Stortingets mindretall (Venstre, KrF og Høyre) ønsket en ny lovtekst som åpner for at kommunene gir eiere av bevaringsverdige bygninger pålegg om vedlikehold. Flertallet, de rødgrønne regjeringspartiene, bestemte imidlertid at en tilsvarende bestemmelse skulle tas inn i en såkalt forskrift. Mens for eksempel landbruksbygninger forfaller, kan man undre seg over om regjeringspartienes motstand mot en lovfesting må ansees som en håndsrekning til – Senterpartiet.

Mot alle forslag.

Frp, Stortingets nest største parti, har motsatt seg pålegg om vedlikehold. Faktisk er Frp mot alle forslag i denne lovsaken – i Kulturminneåret 2009. Det er nesten som man kan konkludere med at partiet er mer opptatt av rettighetene til dem som lar kulturminner forfalle enn av kulturminnevern.

Utformingen.

Fortidsminneforeningen, som befinner seg på mindretallets side i denne saken, ser imidlertid frem til forskriften – som trer i kraft samtidig med loven. Den er hittil ikke utformet. Men mye tyder på at både tilhengerne av direkte lovendring og tilhengerne av en separat behandling av bevaringsaspektet kan enes om at forskriftens innhold vil få stor betydning.

Forskriften, etter manges mening den nest beste løsningen, bør bli et brukbart og viktig redskap overfor dagens utfordringer i kommunene.

Her må kulturminneaspektet gjøres så klart og forpliktende at spekulativt forfall forhindres.