Isfront i Oslo

KLISJEER. Går vi mot en ny istid i Bjørvika?

I NORGE er det kaldt, mye snø og tykk is – også midt i Oslo. Bjørvikas snøhvite operabygning, tegnet av Snøhetta, sammenlignes gjerne med en isbre, eller skråstilte isflak. De siste skal liksom ha drevet i land i Bjørvika, trolig fra langt kaldere omgivelser.

Ishavet.

Is får vi visst ikke nok av. Eller «verden» får ikke nok av Norge som en arktisk klisjé som kan bekrefte en oppfatning, et bilde. På sensommeren (!) får den metafortunge isoperaen selskap av den italienske kunstneren Monica Bonvicinis tredimensjonale versjon av maleriet Das Eismeer (Ishavet) fra 1823-24. Bildet ble i sin tid malt av den tyske romantikkens ledende kunstner, Caspar David Friedrich. Bonvicinis lille skulptur-isfjell i stål og speil skal slepes inn Oslofjorden, hvile på en slags flytebrygge 60 meter utenfor operabygningen og forankres i havbunnen. Hun ligger, som er tittelen, skal rage 16 meter opp og duve i takt med vind og tidevann.

Ennå ser vi kun toppen av isfjellet. Til Barcode, Bjørvikas rekke av høyhus, har Snøhetta tegnet en bygning som Marianne Sætre betegner som «et spektakulært isfjell» (30.11.2007). Snøhetta-arkitekten utdyper beskrivelsen slik: «En glass-slisse med roterende form skal gi lys inn i bygningen og gir nok assosiasjoner til en bresprekk. I bunnen av glassåpningen blir det en rulletrapp, og vi håper å gi folk som passerer bygget en flott opplevelse.»

Med «isflakopera» på land, «isrøys» i vannet og «isfjell» i Barcode-rekken, vil trolig gradene synke.

Veileder.

En egen veileder for kunst i Bjørvika er utarbeidet. Her får vi blant annet gjengitt den amerikanske kunstneren Richard Serra: «Så snart et kunstverk plasseres i det offentlige rom, angår det andre».

Skyndsomt kan vi legge til at også arkitektur befinner seg i det offentlige rom. Veilederen påpeker helt korrekt at man bør unngå «en rød tråd i Bjørvika», og trekker frem faren for «tomtekunst» – at den enkelte utbygger ikke tar helheten i betraktning, men kun tenker på sitt prosjekt.

Bjørvikas kuldefront kan skyldes en manglende rollebevissthet blant utbyggerne, det er også mulig at veilederen står for svakt.

Maskoter.

Tunge, opphøyde estetiske symboler inngår i den vestlige tradisjonen: Solen, treet, fjellet, fossen – snøen, isfjellet, isen. I romantikken ble tradisjonen konkretisert gjennom et korrespondanseforhold mellom menneskets sjelsliv og natur. Fremdeles ser vi at arkitektur og kunst gjerne griper til overtydelige naturmetaforer – tenk bare på bidrag til ulike konkurranser.

I 1994, da Norge arrangerte OL på Lillehammer, var vi vitne til en storstilt bruk av maskotene Håkon og Kristin. Nå ser vi et tilsvarende eksempel på branding av klisjeer i Bjørvika. Men er det ikke vel opplagt å gripe til symbolet for kulde og hardhet når man skaper en ny bydel for Oslo? Er det selve metafortradisjonen som løper løpsk i Bjørvika? Stilt overfor det symboltunge, iskalde Bjørvika spør man seg uvegerlig om det i større grad burde være et mål å omstøte disse klisjeene.

Det er sagt at Oslos politikere foretrekker å hoppe fra isflak til isflak i byutviklingen. Vi ser resultatet i Bjørvika.

Les også

Siste fra Sandberg

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste nytt