FIND THEM, feel them, fuck them and forget them. I Stortingsmelding nr. 49 Framtidas museum er kyniske unge menns fire f-er erstattet med: Forvaltning. Forskning. Formidling. Fornying. Med disse f-ordene innleder Kulturdepartementets avsluttende fase av den nasjonale museumsreformen.

Flaggskip.

Første del ble innledet av abm-meldingens «bedre strukturering av museumslandskapet» i 2000 og fremstår som en utstrakt fusjonering av enkeltmuseer. For flere av landets småmuseer var det trolig behov for de ressurser en sammenslåing kunne by på, men «konsolideringen» har også ledet til omfattende problemer – ikke minst for det som skulle bli reformens flaggskip, Nasjonalmuseet. Avstanden mellom realitet og ord synes her å være enorm idet foreliggende St.meld. nr. 49 ublutt hevder at «Nasjonalmuseet skal være det nasjonale museumsnettverkets drivende kraft, kompetansesenter og inspirator.» Og regningen tilsvarer minst et par budsjettsprekker i Holmenkollen.

Reduksjon.

At museumsledere klager på økt byråkrati og synkende faglighet, tar kulturminister Trond Giske (Ap) med stor ro. Selv besøkte jeg nylig nyfusjonerte Salten museums hjemmeside og trodde først at oversikten over «underbruk» var en spøk: Nordlandsmuseet, Fauske Bygdetun, Hamsunsenteret, Batterie Dietl, Beiarn Bygdetun, Blodveimuseet, Gildeskål bygdesamling, Gullbakkgården, Hamarøy bygdetun, Husmannsplassen Kjelvik, Løp gård, Meløy bygdetun, Nordarnøy kystfort, Saltdal museum, Salten Museum Sørfold, Steigen bygdetun, Sulitjelma Gruvemuseum, Ørnes Handelsted. I det minste har Kulturdepartementet rasjonalisert sin egen korrespondanseliste.

Museumsreformen har redusert norske museer fra omtrent 600 til 75 større enheter, og tallet skal ned til 60. Etter bedriftsøkonomiske modeller er enhetene organisert som private stiftelser og drevet som foretak med besøksstatistikk som rettesnor. «Armlengdes avstand», bedyrer Kulturdepartementet, men gir statlige føringer i form av «mangfoldsår» og «kulturminneår». Valget er enkelt: Penger – eller ingenting; med eller mot.

Jo da, stiftelsesform gir fritak fra statens reglement. Spørsmålet er om store forsikringssummer og styring overlatt til et styre, lar vinning opp i spinning.

Reformiver.

«Museene har i hovedsak vist stor evne til omstilling og nytenkning,» oppsummerer museumsmeldingen. Ja, Norge er et reformvennlig land som kan skilte med politireform, høyskolereform, Nav-reform – og museumsreform. Men der museets medarbeidere tidligere var prisgitt en eneveldig direktør, er det nå knapt museumsdirektører igjen – i hvert fall faglige overhoder.

Store reformer bør utsettes for en løpende evaluering. I dette tilfellet tyder mye på at det kvantitative perspektivet har vært for fremtredende og at prosessene ikke har vært godt nok forankret i museumsmiljøene. Resultat: Særpreg og tematikk har smuldret opp.

Mellom lovord om reformens fortreffeligheter, leverer museumsmeldingen oppsiktsvekkende realiteter som besøksnedgang og kostnadsøkninger.

F-ord.

Kulturdepartementet benytter seg av en velkjent taktikk: Bryte ned for deretter å bygge opp. Kanskje har de til nå benyttet helt andre f-ord enn de som museumsmeldingen anbefaler.

Dersom det ikke allerede er for sent å legge opp til «utvikling av museene som museumsfaglige kunnskapssentra og solide organisasjoner prioriteres», kan reell medvirkning styrkes. Reell.