NORGE HAR kun én verdensberømt billedkunstner. Lenge, for lenge, har museet som forvalter kunsten, Munch-museet, vært underlagt en topptung kulturetat.
Organisasjonsmodellen har begrenset fagkompetansens handlingsrom, og det sier sitt at Munch-museets leder trakk seg for snart et halvår siden. Vi kan i tillegg nevne årevis med vanskjøtsel og ansvarsfraskrivelse fra Oslo kommunes side.
Det kan visst ikke gjentas ofte nok at det er fagpersoner – det lyttende, skapende og forskende spissmiljøet som til enhver tid må ha den overordnede ledelsen i en kunnskapsinstitusjon. Ikke et administrasjonsvelde.
På spill.
Over de siste månedene har det utspilt seg en bemerkelsesverdig debatt i Aften – mellom direktør for Oslo kommunes kunstsamlinger i årene 1977-1995, Alf Bøe, og Gro Balas og Lise Mjøs, som er henholdsvis direktør og avdelingsdirektør i Oslo kommune, Kulturetaten.
Bøe har betimelig pekt på det få har våget å si høyt, nemlig at Munch-museets faglige troverdighet står på spill. Bøe har blant uttrykt bekymring over «den manglende kompetanse hos administrasjonen i rådhusavdelingen, kombinert med det jeg oppfatter som manglende vilje til å trekke inn museets stab og eventuell annen museumsfaglig sakkunnskap i vinnerutkastets videre utvikling» (26.8).
Balas’ innlegg denne uken er i så måte et høydepunkt – eller antiklimaks. Trolig har hun rett i sin påpekning av at man i dag stiller nye krav til ledelse og administrasjonen, men hun ønsker samtidig å sette sluttstrek for det hun kaller «en uverdig debatt» – nemlig Bøes modige innspill. Vel, det er bare et år siden Balas truet Nordisk Film og NRK med rettslige skritt i forbindelse med fjernsynsdokumentaren om ranet av Skrik og Madonna – fordi hun mislikte en uttalelse fra lederen for museets konserveringsavdeling. Å redigere Aftens debattspalter er vel strengt tatt heller ikke hennes jobb.
Det er svært gledelig at kulturbyråden ønsker å rydde opp i byråkratiseringen, og gi en lenge etterlyst tyngde til Munch-museets fagkompetanse. Tiltaket er i tråd med den utvikling vi nå registrerer ved Nasjonalmuseet. For begge institusjoners vedkommende er det grunn til å håpe at omorganiseringene ikke kommer for sent!
Store utfordringer venter Munch-museets nye direktør, eksempelvis nybygget i Bjørvika og en der planlagt samlokalisering med Stenersenmuseet. Ikke minst derfor oppfordres kommunen til å finne frem til en ledende Munch-kjenner som kan oppnå internasjonal respekt – trolig en som Iris Müller-Westermann, nå intendant ved Moderna Museet i Stockholm.
Men det er ikke kun Oslos politiske ledelse som bør utfordres. Mye tyder på at holdningsendringer er tiltrengt også i Munch-museet og det norske fagmiljøet rundt Munch-forskningen. Eksempelvis bør faglig sekterisme bekjempes, mens yngre faglige krefter må gis spillerom og utviklingsmuligheter. Sikring av faglig ettervekst er av like stor betydning for Munch-museets fremtid som en ny organisasjon og trygge økonomiske rammer.
