DET HAR skjedd mye i Statens kunstakademis 100-årige historie. Betydningsfulle kunstprofessorer, den første var Christian Krohg, har kommet og gått – og gjort «akademiet» til en ledende utdannelsesinstitusjon med sterke forbindelser til kunstlivet for øvrig. Påfallende mange av dagens – mer eller mindre – norske billedkunstnere, har i løpet av utdannelsestiden vært innom Statens Kunstakademi. Så har også kunstakademiet overlevd både verdenskriger og andre friksjoner og konflikter.

De siste årene har imidlertid vært i tøffeste laget. Innlemmelsen i Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 1996 – en sammenslåing av utdannelser innen ballett, opera, teater, kunsthåndverk og billedkunst – har vært svært konfliktfylte. Fusjonen innebar et slag mot kunstakademiets selvstendighet og egenart, ikke minst da det nærmest ble nedlagt i 2004.

Herdet.

I enhver fusjon er det viktig å anonymisere «merkevarer» – som Statens Kunstakademi. Trolig derfor anstrengte ledelsen seg for å fjerne skolens skilt. I dag er denne logoen blitt kunstutdannelsens symbol. Og ble også benyttet i en sterkt forstørret utgave da Nasjonalmuseet i vår laget institusjonens jubileumsutstilling.

Trolig har motstanden mot myndighetenes reformiver herdet det relativt lille kunstakademiet, som nå oppleves å være faglig sterkt og samlet. Etter en trang fødsel på et loft og etter hvert diverse flyttinger, har kunstakademiet de siste 25 årene holdt til i St. Olavs gt. 32. Dette året er imidlertid det siste i egne lokaler: 100-åringen skal samlokaliseres med resten av KHiO på «Seilduken». Det blir også en test på kunstakademiets stilling og status.