Seminarrekken «Breidablikk» gjorde før helgen et stopp på Eidsvoll, for å drøfte forholdet mellom kulturminner og medier. Kulturarven i media – to virkeligheter samlet interesserte fra begge «leire», og blant innlederne var representanter fra Fortidsminneforeningen, presse og akademia.

Sentrale.

Er det en myte at kulturminnevernet består av lett aldrende nostalgikere, mens journalister er mest nyhetskåte og mangler grep om både helhet og lokalhistorie? Kan forvaltningen sammenlignes med en velmenende, taus menighet? I det hele: Hvordan behandle et kompleks felt der byutvikling møter «landlivets gleder»; der håndfast vindusrestaurering møter gjemte fortellinger?

Kulturminneår, ny riksantikvar, utbygging av Bjørvika, forslag om flytting av vikingskipene og utflytting av Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet var blant de sakene som i fjor ble sentrale i et mediebilde som tidligere ikke viste synlig interesse for kulturminner.

Lite kunne imidlertid slå oppmerksomheten rundt rivingen av Nordli gård på Sørum. Hvorfor? For kulturminnevernet var rivingen selvsagt katastrofal – men også en vekker. Fortidsminneforeningen la raskt ut en film fra rivingen på nettstedet YouTube, som oppnådde både et stort antall seere og en intens distribusjon. Undervurderer kulturminnevernet de sosiale medier?

Balansegang.

I dagens situasjon kan det betegnes som radikalt å beskytte det utsatte, det gamle. Men det er fare for at folkelig engasjement forveksles med populisme; at bevaring forhindrer det nye. Feltet er sammensatt, og krever nøye avveininger.

Breidablikk-seminaret oppsummerte betydningen av å bruke tydelige historier – gjerne fortalt av mennesker. Joda, et felt som er opptatt av stumme gjenstander kan lett undervurdere engasjerende historiefortellinger. Men Nordli-saken viste at også en gravemaskin kan inneha hovedrollen.