DET ER LETT å si seg enig i riksantikvar Jørn Holmes bekymringer om at en planlagt utflytting fra Oslos gamle bygninger kan lede til historieløshet (Dagbladet 29.1). Holme bruker blant annet Nasjonalgalleriet som eksempel. Som kjent aksjonerte store deler av kunstmiljøet i fjor for å bevare Nasjonalgalleriet som visningssted for eldre kunst, og saken har også vakt internasjonal oppsikt.

Overrasket.

Norske kunstnere som Bjarne Melgaard og Per Barclay, bosatt i henholdsvis New York og Torino, er overrasket over forslaget om å avvikle Nasjonalgalleriet. Suksessforfatter Karl Ove Knausgård knytter Nasjonalgalleriet til en særegen frihetsopplevelse (Min kamp, del 1).

Russland.

Å beskytte og ivareta det gamle er blitt en nødvendig posisjon i dag. Den verdensberømte arkitekten Rem Koolhaas i OMA (vant forrige konkurranse om Vestbane-tomten) har merket seg negative aspekter ved modernisering av historisk bygningsmasse. Nå ønsker Koolhaas, som de siste årene har arbeidet med rehabilitering av Hermitage-museet i St. Petersburg, å bevare de gamle russiske bygningsmassene. I en forelesning om prosjektet beskriver han de historiske rommene som «ufattelig potente», og vektlegger institusjonens unike kombinasjon av historie og kunsthistorie. Allerede i 2008 hevdet OMA-kollega, Reinier de Graaf, at det eneste ikoniske ved dagens nye museumsbygninger, er størrelsen. Er trenden over før Norge rekker å realisere et samlokalisert nasjonalmuseum på Vestbane-tomten?

Las Vegas.

Vårt eget Nasjonalgalleri viser eldre kunst i autentiske rom. Å vise den samme kunsten i rom som etterligner disse rommene, fortoner seg som toppen av kitsch. Det vil være Las Vegas-aktig å vise Brudeferden i Hardanger på en ny, gammelbrun vegg. Ja, å avvikle Nasjonalgalleriets berømte Munch-rom for å sette opp en kopi i Vestbanens nybygg fortoner seg like urimelig som å demontere det sixtinske kapell i Roma og flytte det til Beverly Hills.

Det er – foreløpig – utenkelig å fjerne Munchs utsmykking fra Universitets aula eller Johannes Flintoes Fuglerom fra Slottet. Bilder hører gjerne hjemme et sted, og tapet av autentisitet og informasjon vil være svært stort ved en avvikling av Nasjonalgalleriet.

Handlingsrom.

De verdensberømte Munch-bildene har holdt til i samme bygning i hundre år. Kunstsosiolog Dag Solhjell foreslo sist høst at Nasjonalgalleriet fredes som bygning med viktige deler av samlingen intakt (Aftenposten 27.9.2009). Riksantikvaren hevder på sin side at han ikke kan frede bruken av Nasjonalgalleriet, og dermed hindre flytting. Er Holmes handlingsrom i realiteten svært stusslig?

Man må diskutere hvorvidt det er mulig å frede – i det minste – Nasjonalgalleriets Munch-rom med de kjente kunstverkene intakt. Munch-rommet åpnet i 1937, til Nasjonalgalleriets 100-årsjubileum, og inkluderer en rekke hovedverk fra 1890-årene, som Pubertet, Skrik og Madonna. Et fredningsvedtak vil sikre bevaring av en historisk autentisk situasjon – knyttet til Nasjonalgalleriets første direktør Jens Thiis og hans store innkjøp av Munchs kunst, samt gaven fra Olaf Schou i 1909, som faktisk teller omtrent halvparten av Munch-rommets bilder. Et eventuelt fredningsvedtak må selvsagt gjøre det mulig å flytte på bildene innad i rommet.

Haster.

Riksantikvaren kan ifølge Kulturminneloven frede spesialtegnede møbler og gjenstander. Det fortoner seg som en klar parallell mellom å frede løsøre og malerier in situ.

Riksantikvaren kalles gjerne «modige Holme». Mye tyder på at en beskyttelse av Nasjonalgalleriet er knyttet til reell vilje og sivil modighet. Nasjonalgalleriet tilhører vernemyndighetenes kjerneområde, og dets skjebne burde avklares innen Tullinløkkas 172 år gamle Nasjonalgalleri er avviklet.