For snart et år siden ble Lambda av kåret til vinner av den internasjonale konkurransen om et nytt Munch-museum i Bjørvika. Det skulle snart vise seg som et svært omstridt arkitekturprosjekt. På bekostning av mer kunnskapsbaserte diskusjoner har vi opplevd at både plassering, høyde, materialer og utforming har påkalt økenavn som «den skjeve kassa», «lumbago», «spansk kontorblokk i glass». Det er til og med påstått at Edvard Munch selv ikke ville likt Lambda. I lignende stil kalles vinnerforslagets forsvarere for «Lambda-kameratene». Jeg er en av dem.

Spanske Juan Herreros uttalte nylig at man ikke lenger bare kan snakke om det nye museet, men også arbeide. Kloke ord, sannsynligvis fra en frustrert arkitekt som ikke snakker norsk. Siste uke har imidlertid vært en sammenhengende sjarmoffensiv fra Herreros side med snakkende deltagelse på Oslo kommunes pressemøte mandag, Hav Eiendoms folkemøte tirsdag, Oslo Byforums debattmøte onsdag og forelesning på arkitekthøyskolen torsdag. Puh!

Jeg har fulgt deler av løpet, og har på kjøpet fått en solid porsjon byråkratisk maktspråk fra byggherre- og administrasjonssiden. Jo da, man kan mene mangt om styringsstrukturer, eierforhold og fjordbyvisjoner. Det er også grunn til å påpeke at alle bestemmelser ikke virker like gjennomtenkte, som samlokaliseringen av Munch-museet og Stenersenmuseet.

Men først og fremst vitner saken om at samtidsarkitektur, særlig skapt av utenlandske arkitekter, ikke har utpreget gode kår i Norge. Mens Bjørvikas operabygning (Snøhetta) og det kommende Deichmanske bibliotek (Lund Hagem/Atelier Oslo) er omgitt av lutter velvilje, utsettes de få prosjektene av utenlandske arkitektkontorer for en tankevekkende motstand: I tillegg til Herreros Arquitectos’ Lambda, omfatter dette det forrige Vestbaneprosjektet Urban Living Room (nederlandske OMA), Barcode i Bjørvika (nederlandske MVRDV) og Nye Holmenkollen Fyr (København-baserte JDS Architects).

Omkamp.

Både på Vestbanen og i Bjørvika har vernemyndigheter, aksjonsgrupper og andre protestert mot høyder og størrelser. I 2003 gikk sentrale politikere til kommunevalg under parolen «Omkamp på Vestbanen», og dette prosjektet fikk kallenavn som «biblioteks-pannekake» og «samvirkelag fra 60-åra».

Arkitektene selv var konsekvent villige til å bearbeide prosjektet, ja, så langt at det etter min mening mistet sitt særpreg. Til slutt hadde luften gått ut av ballongen, og prosjektet ble kansellert i 2008. En ny internasjonal arkitektkonkurranse om den samme tomten er allerede i full gang.

Få har unngått å få med seg at Barcode omtales som «muren». Langstrakte tomter av varierende bredde skulle i utgangspunktet unngå bastante kvartaler, mens ulike høyder, rytmer, volumer og uttrykksformer skulle tilføre bydelen variasjon. Modifiseringer har imidlertid bidratt til tap av opprinnelige ideer, mens forsinkelser har gitt leietagere kalde føtter.

Fremmedfrykt.

Behandlingen av disse prosjektene er nokså ens, og inkluderer trolig fremmedfrykt, motvilje mot ny arkitektur og partipolitisk kiving. Det er ikke lett å kombinere demokrati og folkeoppslutning med nytenkning.

Det synes viktig å trekke lærdom nå: Å redusere Lambdas høyde og størrelse kan resultere i anonym, halvhøy arkitektur – som det er nok av i Oslo. Og ferske fremstillinger av bygningens østfasade, vitner om at arkitekten prioriterer også denne delen av bygningen.

Mange av Oslos innbyggere og besøkende gleder seg over den pågående aktiviteten innen byutvikling og arkitektur. Operabygningens utallige besøkende forteller om både engasjement og velvilje overfor samtidsarkitektur. Kanskje har år med stillstand skapt forventninger og behov. Ikke bare fortjener Munchs kunst å komme til Oslos sentrum; befolkningen fortjener en bymessig begivenhet. Realiser Lambda!