EN FORKJÆRLIGHET for det gamle preger vår samtid. Så sterk er alderens betydning at fortiden ikke lenger er forbeholdt arkiver, antikvariater og museer, men i stedet engasjerer og aktiviserer mange institusjoner og grupper.

Prioritering

Det er ingen hemmelighet at norske kulturminnemyndigheter utøver sterk makt over byutviklingen. Det går knapt en dag uten at riksantikvar Jørn Holme er i mediene. Han er sånn sett på parti med den gode sak; en good guy med plikt til å passe på fortiden.

Den dramatiske rivingen av Nordli gård er blant mange eksempler på at sterke utbyggingskrefter gjerne overkjører vernet. Kanskje er ikke lovverket godt nok. Kanskje er det et spørsmål om hva Norge får ut av pengene.

Politikk, verneposisjoner, interessemotsetninger – problemstillingene er mange og tilbakevendende. Spørsmålet er ikke om verdier skal sikres, men hva man prioriterer, og hvordan. Vernemyndighetenes beslutninger synes presserende, men er nok ikke alltid basert på relevante valg. Eksempelvis står fredningen av Vestbanestasjonens bygninger i kontrast til en planlagt avvikling av Nasjonalgalleriet. Det er tid for en klarere bevissthet.

Fredning

«Jeg bor i byen til dem som har bodd her før.» Dikteren Stein Mehren understreker byens historiske karakter, som ligger lagvis under asfalten; og preger bygninger, gateløp, gatelykter.

Det ligger så å si i sakens natur at fremskrittshungrige utbyggingskrefter ikke tar nok hensyn til historien. Samtidig kan forsvaret av det fortidige ramme visjoner om noe nytt. Eksempelvis har Bjørvikas middelalder langt større appell enn den pågående utviklingen av havnefronten. Er bymessig vern til hinder for en nødvendig byutvikling?

Mens byen kjennetegnes av konstant utvikling og endring, ser vi påfallende nok at fremtiden og det nye ikke har like mange forsvarere som det etablerte, gamle. I en slik situasjon kan ikke vernefeltet opptre tilfeldig.

Fredning fortoner seg som vernets fremste våpen, men kan vise seg å være et stakkarslig virkemiddel. Riksantikvaren arbeider med fredning av Nasjonalgalleriet og Byantikvaren med en ditto fredning av Kunstindustrimuseet, men er det en løsning at disse fredes som bygninger og avvikles som funksjoner?

Ryggrad

Flesteparten av de tradisjonsrike kulturinstitusjonene flytter fra spesialbygg i det historiske sentrum til nybygg i fjordbyen. Den radikale endringen rammer særlig byens strukturerende ryggrad, Karl Johan-aksen. Hverken fredninger eller sikring av etterbruk er tilstrekkelige vernetiltak idet en del av Oslo tømmes for kulturaktivitet.