Les også:
KUNSTHISTORIKER Hans-Jakob Bruns bok Kunstnerforbundets første 100 år er en sann pageturner for alle som er interesserte i kunst, historie – eller begge deler.
Brun finner det både «forbløffende» og «usannsynlig» at det kunstnerdrevne galleriet i Kjeld Stubs gate i Oslo, har overlevd så lenge og fyller hundre år i år. Med tanke på de mange kunstnerinitierte visningssteder som kommer og går, er det lett å være enig.
Munch
Kun Statens Høstutstilling, Kristiania (Oslo) Kunstforening og Blomqvist Kunsthandel eksisterte da Kunstnerforbundet ble innviet i 1911, båret frem av kunstnere som Henrik Sørensen og Erik Wærenskiold. Raskt ble både Edvard Munch og Ludvig Karsten engasjert i stedets utstillinger, leser vi. Og Christian Krohg stilte ut der allerede i 1914 – i forveien var Krohg ledende i opprettelsen av Kristiania Kunstforening. Og Kunstnerforbundet ble presentert som et bevisst motstykke til kunstforeningens «konservative og dilettantiske» virksomhet!
Kunstkritikere
Kunstnerforbundets historie fortelles gjennom mottagersiden, særlig kunstkritikerne og kulturjournalistene. Deres engasjement, faglighet og meningsforskjeller er bemerkelsesverdig.
De fleste kunstkritikere var også kunstnere, og for Brun er dette bevis på at ikke de forhatte «magistrene» (les kunsthistorikerne), «alltid sto i veien for enhver kunstnerisk fornyelse og ethvert mangfold».
Selv finner jeg debattenes høye temperatur forfriskende, samt overraskes over at mottagelsen av Odd Nerdrums kunst på slutten av 1960-tallet og utover 1970-årene, var adskillig mer nyansert enn man nå vil ha det til.
Mediesituasjon
«Kunstnerforbundets utstillinger hadde både autoritet og utfordring i seg,» hevder Brun – og vi merker oss fortidsformen.
Hvorfor er ikke Kunstnerforbundet lenger den spydspiss som stedet en gang var? Er det beleilig å glemme det som nå savnes – autoritet og utfordring?
Brun nevner så vidt at en ny mediesituasjon tiltrådte på 1990-tallet, er oppgitt over at kunstkritikken er erstattet av «nyhetsreportasjens overfladiske kvasi-nøytralitet, eller bloggens verbale onani»; at Kunstnerforbundet helt fra starten av har møtt spørsmål om favorisering og stagnasjon (de ulike styrene har bakgrunn i aksjeeierne, som igjen rekrutteres blant de utvalgte kunstnerne); samt at dets profil (vareta både det tradisjonelle og det eksperimentelle) har ledet til en viss «bipolar tilstand». Dessverre makter han ikke ikke å problematisere den senere tids utvikling.
Skylapper
Når Kunstnerforbundet (og Høstutstillingen) har mistet mye av sin prestisje i offentligheten, henger dette sammen med man ikke evner å tilpasse seg dagens situasjon. Dette kan definitivt være prisverdig, men neppe utfordrende. Dessuten leder ikke skylapper til den nødvendige autoriteten.
Kommentarer