Problemstilling. Da jeg dekket flomkatastrofen i Pakistan nylig møtte jeg en velkjent problemstilling for journalister i Sør-Asia, et av verdens fattigere, mer desperate og konfliktfylte strøk.
For bortsett fra å gi bort min vannflaske eller lunsj – som oftest en kjekspakke – til tilfeldige flomofre, hjalp jeg ingen direkte ved mitt nærvær i de flomrammede områdene. Det var heller ikke min oppgave som journalist, men mødre med feberhete barn i armene oppfattet det trolig ikke slik.
Balansegang
Når jeg rapporter om lidelser som flomkatastrofen dukker stadig de samme spørsmålene opp: Når er jeg medmenneske og når er jeg journalist? Finnes det et skille mellom disse to, og i så fall, hvor går det? Gjør det deg til en bedre eller dårligere journalist dersom du lar deg opprøre når du ser et barn som ikke vet hvor det neste måltidet skal komme fra? Hva er riktig balansegang mellom profesjonell avstand og følelsesmessig tilknytning?
Forsøke å forstå
Man bør la seg affisere til en viss grad, tror jeg - det er i hvert fall det som føles riktig for meg. Jeg tror dessuten reportasjene jeg skriver blir sterkere når jeg forsøker å forstå hvordan menneskene jeg møter har det.
Kanskje er det imidlertid en umulig oppgave: Jeg er født i Norge, ikke i de flomrammede områdene i Pakistan, og kanskje kan jeg ikke engang i mine villeste fantasier skjønne fortvilelsen disse menneskene - våre medmennesker - føler.
Kjempe for livet
For etter lange dager under Pakistan ubarmhjertige august-sol - uten vann og kjeks, snublende i gjørme, vassende i vann - kunne jeg forlate flomområdene. Jeg kunne dusje, spise og sove i en seng. Menneskene jeg møtte er fremdeles der ute, uten mat, vann og tak over hodet, kjempende for livet.
Noen ganger hører jeg fra lesere. Ofte kommer reaksjonene fra norskpakistanere som liker å lese reportasjer fra landet der de har røtter. Jeg vil imidlertid gjerne ha flere tilbakemeldinger: Hva vil folk der hjemme lese om fra Pakistan, India og Afghanistan? Dette er en viktig region i verdenssammenheng, og uten lesernes tilbakemeldinger, kan jeg bare gjette.
KRISTIN SOLBERG
journalist
Hvordan forteller man folk som i løpet av et øyeblikk har mistet alt, og som ikke lenger vet hvordan de skal fø sine barn, at man ikke kommer med mat, men for å fortelle deres historier? spør Kristin Solberg.
Kommentarer